Hvor langt strekker empatien seg?

Tiden er alltid de kongeliges venn. Derfor har kongelig kommunikasjonsarbeid tradisjonelt ofte handlet om å holde de kongelige utenfor alt som lukter av kaos. Det har dreid seg om å gi knappe og generelle svar, og vente på at krisen blåser over.

Denne helgen beklaget kronprinsesse Mette-Marit skriftlig at hun hadde hatt kontakt med serieovergriperen Jeffrey Epstein. Fra Slottet kom beskjeden om at det enn så lenge ikke vil komme noen nærmere forklaring på hva kronprinsessen egentlig fant ut da hun skrev at hun hadde googlet Epstein i 2011.

Dette er nok et høyst midlertidig standpunkt. For denne saken er så mørk at en slik tilbakeholdenhet bare vil gjøre at jakten på svarene blir enda mer iherdig. Det er vanskelig å se for seg noen annen utvei enn full åpenhet fra kronprinsessen og Slottet. Særlig siden beskrivelsen de opprinnelig ga av forholdet de to imellom, viste seg å være mangelfull.

Det vil naturligvis være ekstremt ubehagelig for kronprinsesse Mette-Marit. Men alternativet, at meldingsutvekslingen mellom henne og Epstein får stå ukommentert, åpen for antagelser og tolkninger, er nok verre.

I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis ødeleggende for en kongelig å utvise dårlig dømmekraft. Ikke nå lenger.

Forholdet mellom de kongelige og offentligheten har endret seg dramatisk på hundre år. En gang var de kongelige som fjerne svaner som seilte av gårde, grasiøse og uberørte av menneskelig kav og mas, skjermet av en respektfull presse.

Nå forventes det nærhet og menneskelighet. Når monarkiet fremdeles står så sterkt i mange land, har det å gjøre med at folk opplever at de kjenner og sympatiserer med de kongelige. De føler med dem når de er i vanskeligheter og sørger når de dør.

Mye av denne nærheten er basert på en illusjon. Det er sjelden publikum får vite virkelig private ting om de kongelige. Sjalusi og smålighet og sinne er blant de helt normale menneskelige følelsene de sikkert har, men aldri viser. Men det at de har det tøft, kan binde dem tettere sammen med folket de representerer.

Av den grunn kan det hende at monarkiet ville tålt rettssaken mot Marius Borg Høiby ganske godt, selv om den naturligvis er en krise og en stor belastning. Høiby er ikke medlem av kongehuset og skal ikke opp på tronen. Anklagene mot ham er svært alvorlige, men støtten til monarkiet har ikke minsket markant av den grunn. I NRKs meningsmåling i fjor høst kom det frem at styreformen hadde støtte fra 73 prosent av de spurte.

Det kan tyde på at Høibys mor, kronprinsesse Mette-Marit, har vekket mer medlidenhet enn bebreidelse. Mange tenker nok at foreldre ikke kan stilles ansvarlig for voksne barn som rutsjer utfor bakke.

Men Epstein-saken, og avsløringen av den tette kontakten som har vært mellom den pedofile overgriperen og Norges kronprinsesse, er annerledes.

Den har også trekk som kaller på sympati. Noen hver kan ha trekk og behov som får dem til å oppsøke eller holde fast ved en kontakt selv om det er uklokt. Noen hver kan ha omstendigheter i livet som gjør at de mister gangsynet i en periode. Noen hver kan ha flørtet med noen de strengt tatt ikke burde flørtet med, knyttet seg til personer de ikke burde knyttet seg til. I utgangspunktet er dette noe som faller under det menneskelige og feilbarlige, det andre kan forstå og kjenne igjen.

Men to trekk gjør denne saken mer alvorlig. Det er at hun er den hun er, og at han er den han er. Og at hun, etter alt å dømme, visste det. Fordi hun, i likhet med alle oss andre, kan google.

Det skal sies at e-posten der Kronprinsessen skriver dette, i noen grad åpner for tolkning. Til tross for bruken av «u» – «du» – kan det se ut som om hun kommenterer noe annet i e-posten hun svarer på, nemlig Epsteins klaging over en oversettelse av den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Men det er en av disse tingene som krever forklaring, åpenhet.

La oss si at setningen betyr akkurat det det ser ut som det betyr. Når du fortsetter det som ser ut som en nær, privat kontakt med noen som er dømt for overgrep mot mindreårige, har du beveget deg inn i et landskap der mange vil kvie seg for å følge etter. Velviljen og empatien mange har med de kongelige, strekker seg langt, men her må den strekke seg veldig langt.

Så kan man legge til at Norges kronprinsesse er en kvinne som har alle grunner til å være på vakt i møte med fremmede. Det er nok av dem som vil ha lyst til å smette inn i omgangskretsen til en prinsesse, og det ikke fordi hun er så overveldende søt og sjarmerende.

Dette er jo også noe av det som gjør saken oppsiktsvekkende. De andre maktmenneskene som har vært inne i Epsteins krets, kan på sitt vis ha hatt rasjonelle grunner.

De trenger forbindelser og penger, og kan ha rettferdiggjort kontakten overfor seg selv med at de bare gjør jobben sin.

Den norske kronprinsessen er i utgangspunktet skyhøyt oppe på det sosiale hierarkiet, en del av den gylne og eksklusive kretsen som har en kongelig tittel foran fornavnet sitt. Hun er på vei mot den øverste toppen. Hva har hun å vinne?

Kronprinsesse Mette-Marit er, etter alt å dømme, flink i jobben sin. Hun oppleves som nær og varm når hun er på kongelige oppdrag. Nylig fortalte SP-leder Trygve Slagsvold Vedum i NRK-programmet Studio 2s Platedate om den gangen han hadde budt Michelle Obama opp til dans, og fått nei. Kronprinsessen hadde tatt tak i ham og sagt: «Du kan danse med meg, du, Trygve». Slik opptrer en person som leser rommet og tar vare på dem som er til stede. Det er en av de viktigste egenskapene en kongelig kan ha.

Men hvis du er kronprinsesse, er du det også når ingen ser deg. Et inntrykk av at du tilhører det norske folket i dagslyset, og en luguber global rikmannsklikk i hemmelighet, er mildt sagt uheldig.

Kronprinsesse Mette-Marit står i en krise. I tillegg er hun svært syk, med en sønn som står overfor alvorlige anklager i rettsvesenet. Hun har i utgangspunktet store reservoarer av velvilje å gå på. Men hun, og apparatet rundt henne, må nok vise at de forstår hvor dyp krisen er.