Hvor går grensen mellom samfunnsopplysning og ren fascinasjon?

Jakob Ingebrigtsen i retten i Sandnes. Foto: Jan T. Espedal

Hvor går grensen mellom samfunnsopplysning og ren fascinasjon?

Hvorfor bruker norske medier så mye tid på én kjendisrettssak mens mange andre alvorlige saker forbigås?

Norske medier har brukt tusenvis av arbeidstimer på alt fra forberedelser til rapportering og analyser. Mange av disse ressursene kunne gått til journalistikk med større samfunnsverdi.

Saker med lignende tematikk og alvorlighetsgrad, men uten kjendisfaktoren, når sjelden eller aldri opp i nyhetsbildet.

At saken har en nyhetsverdi, er udiskutabelt. Den involverer en av Norges mest profilerte idrettsfamilier og omhandler alvorlige anklager om vold i nære relasjoner.

Redaktører har påpekt at familien selv har søkt offentlighetens lys. Likevel må vi spørre: Hva er den prinsipielle verdien av den massive dekningen? Og hvor går grensen mellom samfunnsopplysning og ren fascinasjon?

Når en sak utvikles til en føljetong, tenderer den mot sensasjon og underholdning mer enn en nødvendig og opplysende nyhetssak.

Frosta-saken har også fått omfattende pressedekning. Kommuneoverlege Arne Bye begikk seksuelle overgrep mot pasienter i nesten 20 år uten at varsler ble tatt på alvor. Mediene bidro her til å avdekke ulike former for systemsvikt som truet pasientsikkerheten. Nytteverdien av medienes søkelys gjenspeiles i tiltak og lærdom i etterkant av denne saken.

Journalistikkens verdi ligger i prioriteringer og fokus. I en tid da norske medier kjemper for tilværelsen, trekker Ingebrigtsen-saken lesere, lyttere og seere. Slikt slår positivt inn på bunnlinjen – en ærlig sak og kanskje en forutsetning for journalistikkens eksistens.