Hvor er logikken i Venstre? Hvor er troverdigheten, Guri Melby?

Hun har vært en spydspiss i debatten om norsk EU-medlemskap og om en sterkere og mer forpliktende europapolitikk. Hun har vært uredd og tydelig i sin argumentasjon. Hun har demonstrert grundighet og kunnskap om hele det sakskomplekset som omhandler EU og Europa.

Med krig i Europa, krig i Midtøsten, og en verden som for øvrig er styrt av bøllene i Washington DC, Moskva og diktatoren i Kina, har jeg hatt inntrykk av at Venstre har forstått at det geopolitiske trusselbildet også har alvorlige konsekvenser for Norge. Jeg hadde derfor trodd at sikkerhets- og forsvarspolitikk i nært forpliktende samarbeid med EU og Europa også ville få høyeste prioritet i den kommende stortingsvalgkampen. Men der har jeg tatt grundig feil.

Guri Melbys søte musikk i mine ører er blitt til atonal skurring etter hvert som stortingsvalget nærmer seg. Hvor er logikken og troverdigheten i Venstres EU- og europapolitikk når partiet har valgt å alliere seg med de ikke-sosialistiske partiene Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti? Fremskrittspartiet er ved siden av Senterpartiet den største bremseklossen når det gjelder forpliktende Europa-politikk. Det eksisterer heller ikke et utpreget kjærlighetsforhold mellom Venstre og Frp.

Høyre er en blek skygge av seg selv og et nokså EU-passivt parti. Høyres svake oppslutning på meningsmålingene er selvforskyldt. Da det ble kjent at Erna Solbergs aksjeglade ektefelle hadde drevet med aksjehandel fra statsministerboligen, burde hun ha trukket seg som partileder og statsministerkandidat. Høyre har mange dyktige unge politikere som kunne ha gjort en mye bedre jobb enn Erna Solberg. Nå er hun uten den sisu som var hennes tidligere varemerke.

Dersom Venstre mener alvor med sin europapolitikk, hvorfor allierer man seg ikke med Arbeiderpartiet? Da ville partiet beholdt sin troverdighet i europapolitikken. Arbeiderpartiet har en proaktiv og troverdig europapolitikk. Dessuten har partiet de tre dyktigste politikerne når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide.

Det finnes to scenarier for Venstre på borgerlig side. Dersom det mot formodning blir borgerlig flertall ved stortingsvalget, da må Venstre støtte en statsminister som enten er EU-motstander (Listhaug) eller en passiv EU-tilhenger (Solberg), som vil bli kjørt sjakk matt i EU-politikken av Frp. Dersom de borgerlige partiene taper valget, noe som virker sannsynlig, da risikerer Venstre og Guri Melby å havne i «skyggenes dal» uten uttelling for sin viktige hjertesak, et forpliktende Europa-samarbeid og norsk EU-medlemskap.

Når det politiske bakteppet er krig i Europa og en utrygg verden, da burde høyeste prioritet både i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken være et forpliktende samarbeid med EU og Europa.

All politisk virksomhet er avhengig av troverdighet for å lykkes. Det gir grunn til bekymring når Venstre har valgt å alliere seg med partier som prioriterer innenrikspolitiske petitesser og partipolitiske småkrangler om uvesentligheter, når landet befinner seg i et meget urolig internasjonalt farvann. En allianse som i beste fall vil stille en forpliktende europapolitikk i bero de neste fire år. Hvor er logikken og troverdigheten i Venstre ved å være en del av en slik allianse?