Hvis teater virkelig er veldig viktig for landet, så har jeg tre forslag

Forrige uke overleverte Statsbygg en utredning om framtida for Nationaltheatrets fredete, men forfalne bygning i Oslo. En rehabilitering må omfatte skifte av alle tekniske anlegg og universell utforming, og da ryker de to småscenene, verksteder og kontorer. Teatret ønsker seg nye lokaler for disse samt en midlertidig hovedscene.

Det blir dyrt. Statsbygg beregner kostnadene for tre alternative løsninger til mellom sju og ti milliarder kroner. Usikkerheten er stor, særlig knyttet til fundamentene for bygningen, og det er fare for overskridelser. Noen alternativer er ikke utredet, for eksempel at dagens bygning rives og erstattes med et nytt, moderne bygg samme sted eller andre steder i Oslo sentrum.

Da jeg hørte om saken først gang på Kveldsnytt forrige uke, kom jeg til å tenke på VGs serie om den bedrøvelige situasjonen for barne- og ungdomsidretten i Oslo. Mangel på baner og haller gjør at idrettslagene må avvise barn. På Twitter stilte jeg derfor det lett provoserende og populistiske spørsmålet: «Altså, ti milliarder offentlige kroner for Nationaltheatret i Oslo virker som veldig mye penger. Er det ikke større behov for fotballbaner, svømmehaller og idrettshaller?»

Mange leste og likte, men det var også noen som protesterte, omtrent sånn:

«Dette må bare Norge som kulturnasjon tas seg råd til; det er ikke noe å diskutere.» Jeg tipper at de samme menneskene hadde sagt det samme om beløpet var tjue milliarder kroner (og det kan det jo bli når overskridelsene begynner å strømme på). Norge som kulturnasjon står og faller visst på akkurat denne bygningen i Oslo. Det var få forsøk på å skjelne mellom bygningen og teatervirksomheten.

«Nationaltheatret er veldig viktig for folk over hele landet.» Ja, mon det. Ville folk i Vågsbygd, Vegårshei, Vågå, Volda og Vardø egentlig ha merket noe som helst om Nationaltheatret i Oslo begynte å spille sine forestillinger i andre lokaler i Oslo? Eller til og med om virksomheten rett og slett ble lagt ned? For teaterelskere i Oslo ville det nok blitt hardt, men for oss andre?

«Det er feil å sette idrett og teater opp mot hverandre. Vi har råd til begge deler.» Det har vi nok, men politikk handler om å prioritere. Ti milliarder offentlige kroner på et teater i Oslo er ti milliarder kroner som kunne ha vært benyttet til andre formål. Jeg pekte på barneidretten i Oslo, men det finnes jo mange andre gode formål.

Tydeligvis har teater status som særlig verdifull kultur. Publikum er imidlertid ikke beredt til å betale for teatermoroa selv, slik de gjør for kino. De nasjonale og regionale teatrene holdes derfor i live med offentlige tilskudd som gjerne utgjør 70 – 90 prosent av inntektene.

Det krever mye ressurser å sette opp et teaterstykke. Skuespillerne skal øve inn rollene, kulisser skal lages, og teknikerne skal sørge for riktig lyd og lys. Det kan ta måneder og koste millioner. Så vises stykket i kanskje 10-20 forestillinger for et par tusen publikummere. For eksempel viste Kilden i 2022 Ibsens Rosmersholm for til sammen 1675 publikummere på tjue forestillinger. Oppsetningen fikk gode kritikker, men 199 av 200 av innbyggerne i Agder fikk ikke sett Rosmersholm. Det virker som mye strev for lite utbytte.

Hvis teater virkelig er veldig viktig for landet som kulturnasjon og for nordmenn, bør vi gjøre det enklere for folk å se teater nærmere der de bor. Her er tre forslag.

Første forslag er at alle teatre med offentlige driftstilskudd må lage en innspilling av alle sine oppsetninger, og NRK må legge disse innspillingene gratis tilgjengelig i sin nettspiller. Dermed kan alle nordmenn når og hvor som helst sette seg i sofaen og se teaterstykker fra teatre over hele landet. Kildens oppsetning av Rosmersholm kunne nytes av folk på Røros og i Røldal. Innspillingene kan gjøres av profesjonelle filmfolk som reiser rundt og driver med bare dette.

Andre forslag er at teatrene må utveksle flere forestillinger. Rogaland teater i Stavanger kunne ha avtalt med Kilden at gjengen bak Rosmersholm dro bort dit og spilte ti forestillinger mens Rogaland teaters oppsetning av Gjengangere, også i 2022, ble vist på Kilden ti kvelder. Dermed kunne begge teatrene ha tilbudt to Ibsen-forestillinger i steder for én.

Tredje forslag er at Riksteatret bør få flere midler på bekostning av de nasjonale og regionale teatrene. Riksteatret er et omreisende teater. Skuespillere, teknikere, kostymer og kulisser fraktes landet rundt og spiller én kveld på hvert sted. For eksempel vises Bare Elling med Per Christian Ellefsen i kulturhusene i Risør, Arendal, Grimstad, Kristiansand, Mandal, Lyngdal og Flekkefjord i løpet av åtte dager i september.

Riksteatret koster staten 165 millioner kroner i 2024. For det får innbyggerne rundt 400 forestillinger av ti-tolv teaterstykker for nærmere 200.000 mennesker på 75 steder over hele landet. Dette 75 år gamle konseptet virker ganske smart, særlig nå som veldig mange kommuner har fått seg kulturhus.

Ja, kanskje så smart at det kan være løsningen for Nationaltheatret mens det venter på en moderne hovedscene. La Nationaltheatret spille forestillinger i teaterhus og kulturhus landet rundt samt i leide lokaler i Oslo. I heile høst spilles både Hedda Gabler og Et dukkehjem på Nationaltheatret. Hva om disse oppsetningene ble sendt ut på veien våren 2025?