Hvem støtter pårørende som utsettes for vold i hjemmet?

DEBATT: Hva gjør vi for å hjelpe pårørende som utsettes for vold hjemme?

Vold mot ansatte på sykehjem løftes fram. Det er bra, men hva med pårørende som utsettes for vold hjemme? Foto: Shutterstock

En ny rapport, utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, løfter et alvorlig tema: vold og aggresjon fra beboere i sykehjem. Det er nødvendig og viktig. Ansatte skal ha et trygt arbeidsmiljø, og forebygging, opplæring og risikovurdering må styrkes.

Samtidig viser rapporten bare én del av virkeligheten.

Den beskriver det som skjer i institusjon. Men lite om det som ofte skjer først – i hjemmet.

Før institusjonen

Flere mennesker med kognitiv svikt bor hjemme lenger enn tidligere. Det er en ønsket utvikling. Sykehjemsplass innvilges senere i sykdomsforløpet, ofte etter at situasjonen har blitt betydelig mer kompleks.

Aggresjon oppstår ikke først ved innleggelse. For mange familier har den allerede vært en del av hverdagen i måneder og noen ganger år.

Uro.
Utagering.
Verbal vold.
Motstand mot hjelp.
Nattevandring.
I noen tilfeller fysisk vold.

Mange pårørende forteller også om personlighetsendringer hos den de lever sammen med. Ord som aldri før ble sagt, kan plutselig komme. Beskyldninger, mistanker og krenkende utsagn kan bli en del av hverdagen. For mange oppleves dette både sårt og skambelagt. Selv når atferden skyldes sykdom, kan den være både vond og nedbrytende over tid.

Dette håndteres i private hjem uten opplæring, uten systematisk risikovurdering og uten vern.

To ulike virkeligheter

Ansatte og pårørende kan møte lignende atferd, men under helt forskjellige betingelser.

Ansatte arbeider innenfor et system.
De har kolleger.
Ledelse.
HMS-struktur.
Avvikssystem.
Mulighet til å trekke seg ut av situasjonen.

Pårørende står ofte alene.
I en døgnkontinuerlig relasjon.
Uten pauser.
Uten struktur.
Uten rettslig vern.

Aggresjon i en profesjonell rolle er krevende. Aggresjon i en nær relasjon er noe annet. Den rammer også følelsesmessig, relasjonelt og eksistensielt.

Dette registreres ikke.
Det kartlegges ikke.
Det inngår ikke i nasjonale rapporter.

Et kunnskapshull

Rapporten om beboeraggresjon er viktig, men den sier lite om forløpet før institusjon.

Hvor registreres vold og aggresjon mot pårørende?
Hvem har ansvar for risikovurdering i hjemmet?
Når får pårørende opplæring i å håndtere alvorlig atferdsproblematikk?
Hvor mange lever i en vedvarende risikosituasjon uten at vi vet om det?

Når kunnskapsgrunnlaget avgrenses til institusjon, mister vi forståelsen av hvordan atferdsproblematikk utvikles og forsterkes over tid.

Hele bildet må med

Dette handler ikke om ansatte mot pårørende, men om forskjellen på å møte risiko med et system i ryggen, og å møte den alene hjemme.

At flere bor hjemme lenger, betyr ikke mindre risiko. Det betyr at den i større grad bæres i hjemmet.

Skal vi forebygge bedre, må også hjemmet inn i kunnskapsgrunnlaget. Det innebærer:

• Kartlegging av vold og aggresjon i hjemmet
• Systematisk risikovurdering ved kognitiv svikt
• Tidlig veiledning og opplæring til pårørende
• Reell avlastning ved alvorlig atferdsproblematikk
• Bedre overgang mellom hjem og institusjon

En stadig større del av denne belastningen håndteres i private hjem. Volden starter ikke i sykehjemmet. Den blir synlig der.