Hvem skal sikre at barn med funksjonsnedsettelser får boligene de har krav på?

KRONIKK: La oss hoppe fort over diskusjonen om kommunen bedriver lovbrudd mot folks rettigheter. Både statsforvalter Bent Høie og avtroppende kommunedirektør Per Kristian Vareide er klar i sin tale i artikkel i Aftenbladet 17 juni.

Fem medlemmer i foreldregruppen Prosjekt Lykkebo står bak dette innlegget. Fra venstre: Anders Hildeng Næss, Mia Koch, Tomas Høie Vatne, Ekaterina Hildeng Næss. Synnøve Seibt er ikke med på bildet. Foto: Privat: Evelyn Hagen

Der uttaler Høie at «Kommunene i Rogaland står i en umulig skvis og må velge hvilke rettigheter de skal innfri og hvilke de skal bryte. Både Høie og Vareide beskriver at utfordringene skyldes rettighetsbaserte tjenester som kommunene har ansvar for, som f.eks. BPA, økonomisk sosialhjelp, hjemmesykepleie eller sykehjemsplass, uten at staten finansierer dette.

Ikke et nytt problem

I Stavanger kommune merkes rettighetsbruddene særlig for folk med funksjonsnedsettelser og deres familier. Et stort problem er boligmangelen, belyst i artikler i Aftenbladet 4 og 6 mai. 87 voksne med funksjonsnedsettelser står i en boligkø som står stille. I tillegg er det store mørketall, da folk ikke ser vitsen med å stå i en kø som ikke fører til noe.

Konsekvensen av boligmangelen er at funksjonshemmede må bo hjemme hos sine foreldre store deler av sitt voksenliv. Det har vært mye snakk om store krav til pårørende i eldreomsorgen. Til sammenligning; her snakker vi om voksne som ikke får leve selvstendige liv, og pårørende som har et omsorgsarbeid som eksempelvis kan tilsvare og ha en dement forelder boende hos seg i de neste 30 årene.

Dette er ikke et nyoppstått problem, men en langvarig forsømmelse. Kommunalsjef for velferd og sosiale tjenester Geir Erik Ellefsen og leder for Helse og velferdsutvalget John Peter Hernes innrømmer heldigvis forsømmelsen og er i gang med å prøve å løse det. Undertegnede har et godt samarbeid med dem, og ser at de jobber for et krafttak for å redusere boligkøen.

Kommunen har en krevende oppgave foran seg, som forhåpentligvis blir et tema i lokalpolitikken framover. Det som gjør boligkrisen relevant for valgkamp til stortinget, er det demokratiske problemet ved at så store rettighetsbrudd kan foregå i årevis uten konsekvenser for kommunen.

Demokrati og rettssikkerhet for majoriteten

Vi har lover i Norge som gir gode rettigheter og det er bred enighet om at vi skal ha en velferdsstat som tar vare på sine innbyggere. Det føles fantastisk, støttende og inkluderende å motta tjenester fra kommunen, når det fungerer. Og de gjør jobben de skal, på svært mange områder. Men så er det plutselig store hull på noen felter, der kommunen sliter med å innfri helt grunnleggende rettigheter, som f.eks. hjelp til bolig for funksjonshemmede.

Statsforvalteren har tilsynsmyndighet og skal passe på at kommunen gjør det de skal. Men Statsforvalteren har kun pålegg som sanksjonsmulighet overfor kommunene. Som altså vil si brev og møter. Kommunene kan fortsette med sine lovbrudd – fordi det ikke finnes noe reelt ris bak speilet.

For oss familier som har barn med funksjonsnedsettelser, oppleves det som at våre rettigheter blir overkjørt og at norske lover ikke gjelder for oss. På noen områder får vi fantastiske tjenester levert av en velvillig kommune. På andre områder er lovtekst og kommunal praksis to helt forskjellige virkeligheter. Vi havner i en kafkask runddans med byråkratiet i forsøk på å finne svar.

Hvem skal sikre rettene våre?

Og når vi spør lokalpolitikerne hvordan det kunne bli slik som dette, så får vi dette ærlige svaret; det er nok fordi dere ikke er mange nok til å nå fram og bli tatt hensyn til i prioriteringene. Vil vi ha et så brutalt samfunn; at når man ikke er en stor nok velgermasse, så er man rettsløs? Det er nemlig realiteten for vår minoritet i dag, når noen rettigheter fullstendig ignoreres.

Hvordan vil partiene sørge for våre rettigheter? Det blir snakket en del om at løsningen skal være færre krav til kommunen, færre rettigheter, større kommunalt selvstyre og styrket kommuneøkonomi. Noen partier vil innlemme CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) i den norske menneskerettsloven, og det er selvfølgelig fantastisk for oss det gjelder. Men hvordan skal noe av dette hjelpe de som får sine rettigheter brutt ute i kommunene?

Hvordan skal vi kunne stole på at kommunen av egen vilje vil løse oppgaver de har ignorert i årevis? Kommer større bevilgninger til kommunene til å bli brukt på en minoritetsgruppe, som verken utgjør en stor velgerskare eller har krefter og overskudd til å rope høyt? Bør det være opp til lokalpolitikere å bestemme hvem som skal få sine rettigheter oppfylt? Er kommunene i stand til å løse alle sine oppgaver, eller bør staten overta noen? Hvem skal sikre at våre rettigheter blir oppfylt og hvordan kan det sikres? Kjære partier; vær så snille å ta oss på alvor, og gi oss svar, selv om vi ikke utgjør en stor velgerskare!