Hvem er jeg uten sosiale medier?

DEBATT: Inspirert av både dokumentarserien til Johan Golden og hele debatten rundt sosiale medier som har pågått de siste årene, så har jeg spurt meg selv: tørr jeg melde meg ut av SoMe?

For meg handler det til syvende og sist om mine verdier og holdninger. Hva står jeg for? Hvem vil jeg være? Hva vil jeg bruke tiden min på? Foto: Jan Haas / NTB

Jeg er 36 år. Store deler av min ungdomstid ble tilbrakt uten sosiale medier. Vi hadde ulike internettbaserte plattformer som vi kunne være sosiale på, men det var på ingen måte SoMe slik som det er i dag. Når Facebook kom, og du var så heldig å bli invitert av noen slik at du kunne registrere deg, besto plattformen stort sett av venners og egen profil, venneoppdateringer og det å skrive på «veggen» til folk. 

Men jeg som alle andre ble jo med på SoMe- bølgen, og jeg har tilbrakt min del av timer på både Facebook, Snapchat, Instagram og Tiktok. 

Et liv med skrolling

Men i lys av SoMe- debatten som har vært, samt fokuset på skjermtid, ifølge SSB brukte vi i gjennomsnitt 4 timer og 30 minutter bare på internett daglig, så har min skepsis til SoMe og mobilbruk utviklet seg. 

Dette av flere grunner: Et aspekt er jo hele skjermtid -debatten og hvor mange timer av døgnet, ukene, årene man bruker på å se på en skjerm. Man kan argumentere for at det er mye fornuftig og nyttig man også bruker skjermen til, men det kan ikke forklare min konstante oppdatering for å se om noen har sendt meg ny snap eller ny reel. 

Timene flyr når jeg skroller. Og det av god grunn. For filmene, bildene og innleggene stopper jo aldri å komme. Og blir jeg lei det ene sosiale mediet så bytter jeg over til et annet og skroller litt der også. Og det fine er jo at det alltid er noe som treffer meg. Noe jeg smiler av. Noe jeg vil dele videre med andre. Noen meninger jeg er enig i. Meninger og uttalelser om temaer jeg bryr meg om.

Mener jeg noe selv?

Og det har fått meg til å undre meg over: Har jeg egentlig egne meninger? Eller sitter jeg bare og mener det samme som «alle» de i samme målgruppe som meg? De med lignende algoritmer. Samme livssituasjon. Jeg merker at jeg savner kritisk tenkning. Det emnet som ga null mening på videregående, gir nå plutselig all mening. 

Jeg er redd for at jeg nå bare passivt sitter og blir foret med innhold om tema som jeg selv interesser meg for. Temaer som jeg har sett på i litt for mange sekunder på Instagram. Temaer som algoritmene av typen millenial, småbarnsmor, Norge fanger opp. Jeg tørr ikke engang ta innover meg all informasjonen Meta har samlet inn om meg i løpet av årene.

Jeg ønsker å utfordre meg selv i å tenke mer kritisk. Utvikle nye tanker og ideer, og tilegne meg ny kunnskap på andre arenaer enn SoMe. Jeg vil vekk fra å swipe nedover og se instareels og innlegg hvor innholdsskapere prøver å overgå hverandre for å få min oppmerksomhet. Jeg vil øve meg på å ha mine egne meninger. Dette gjennom samtaler med andre mennesker. Ansikt til ansikt. Debattere. Diskutere. Lære. Studere. Lese. 

Hvor får jeg kunnskapen fra?

Jeg vil ikke at «all min kunnskap» om hva som skjer rundt meg og i verden skal komme fra et par mektige SoMe- plattformer som er selektive i hva de viser meg. Som ikke lenger gidder å faktasjekke det innholdet som blir lagt ut på deres plattform.

Jeg vil lage meg mine egne meninger gjennom det å snakke, dele og drøfte sammen med andre mennesker jeg kommer i kontakt med. Ikke gjennom schilling av snutter og innlegg, hvor den eneste diskusjonen er den ensidige som foregår inni hodet mitt. 

Samtidig så er det skummelt. For SoMe gir meg også masse. Hva kommer jeg til å gå glipp av? Jeg kjenner på en frykt for å ikke være delaktig. For å ikke få med seg det som «skjer» rundt omkring i verden. Men da blir spørsmålet igjen; Hva er det virkelig som skjer i verden og hva er det de store SoMe -selskapene velger å vise meg?

Ved å eventuelt slette sosiale medier forsvinner også en kilde til sosial kontakt – både til godt kjente og mindre kjente. Det er så lett i dag å holde kontakten via SoMe. Det er bare å sende en instavideo og være litt «hei! Denne så jeg på og da tenkte jeg på deg», for å vise at du har tenkt på noen.

Bursdag på Facebook er jo gøy

Og så må man ikke glemme bursdagshilsener! Både det å få og gi hilsen til andre er så mye enklere når Facebook husker det for deg. Så hva kommer jeg til å gå glipp av sosialt? Og av sosiale koder? Vil verden og dens utvikling være noe de som har SoMe har en felles forståelse av, og som jeg kommer til å gå glipp av?

Det har også de siste årene blitt satt søkelyset på psykisk uhelse og dens korrelasjon med sosiale medier. Selv om det ennå er debatt om hvor skadelig SoMe er, spesielt med tanke på barn og ungdom sitt bruk, så er det for skummelt til å ikke ta det på alvor. 

Og jeg har virkelig de siste årene tatt en runde med hvilke verden jeg ønsker at ungene mine skal vokse opp i. Skjerm og internett er en ting, men sosiale medier, det skremmer meg på vegne av generasjonene som nå vokser opp. 

Jeg kunne fortsatt listen over grunner til at jeg i større grad er blitt skeptisk til SoMe, men for å nevne noen til:

• Hvordan SoMe kan bidra til at flere unge opplever seg ensomme og gjerne har færre daglige og naturlige treffpunkter med andre mennesker
• Netthets: både fra innholdsskapere som lager innhold på andres bekostning. Og de som spyr ut hatefull, rasistisk, fiendtlig drit i diverse kommentarfelt. 
• Og så ønsker jeg heller ikke å føle meg overvåket. Jeg ønsker ikke at noen databaser skal kjenne meg og mine interesser og behov bedre enn meg selv.

Det kan godt være jeg er for gammel til å virkelig forstå rollen til sosiale medier. Og tro meg, jeg føler meg gammel bare ved å skrive om dette tema på denne måten. For meg handler det til syvende og sist om mine verdier og holdninger. Hva står jeg for? Hvem vil jeg være? Hva vil jeg bruke tiden min på? Hva vil jeg se tilbake på når jeg blir gammel? Hvem vil jeg være for ungene mine? Og ikke minst, hvem er jeg uten SoMe?