Hva skal du bli når du blir stor? Jeg skal bli maskin

GJESTEKOMMENTAR: Hva skal du bli når du blir stor, jeg skal bli maskin. Friksjonsfri maskin, som bare glir. Eller var det det vi ville?

Tenk om «vent på hjelp», «kunne ikke skanne vare», «vent på assistanse» var forstått som en del av kompleksiteten som mennesket, samfunnet, systemet kunne romme. Foto: Shutterstock

Og mens vi sto der i kaoset og lette etter effektivitet uten friksjon, fant vi selvbetjeningskassen. Eller noe sånt. Den som er laget for flyt, rask gjennomstrømming, null spørsmål, som leverer uten å klage, ikke trenger sykedager, skanner varene med monoton og umenneskelig trygghet. Den tar ikke pause, kjenner ikke sult, snakker med samme stemme til alle, forstyrres ikke av nerver eller feiltolkning. Eller. Så vet vi jo at den gjør det, da. Eller at den på ett eller annet vis ganske ofte havner i «vent på hjelp» eller «kunne ikke skanne vare» eller «tilkall assistanse», eller noe i den duren. Så lenge den fungerer, får den gå i fred for min del, og den oppleves til og med nyttig og til hjelp og kjekt å ha, også er det jo når den ikke fungerer, da, eller ikke opererer så fleksibelt og effektivt som man håpet, at den blir et problem. En stopp i flyten, liksom.

Optimalisere bort trøtthet

Man skulle nesten tro den var et menneske. Og dermed ikke klarer å henge med alltid, eller kan risikere å havne litt i konflikt med rammene den forsøker å fungere i, hvert fall noen ganger. «Vent på hjelp». Eller hva om det var omvendt. Hva om det var vi som trodde for en liten stund at vi var maskiner. Eller at om vi ikke var det enda, så var det det vi skulle hige etter, det som var optimalt å bli. Hva skal du bli når du blir stor, jeg skal bli maskin. For kanskje vi bygget samfunnet for maskiner, på en måte, og på et tidspunkt møtte oss selv litt i døren og ble vårt eget problem. Som om vi bygget en normal som var litt i utakt med mennesket, kanskje.

Selvbetjeningskassen, som en maskin, er jo designet for å kunne være i en slags konstant aktivitet, tilgjengelig, selvstyrt og målrettet. Men hva med oss? Hva med oss, som forsøker å fungere jevnt og levere raskt og håndtere oss selv, og samtidig, uten å nøle (for maskiner nøler ikke), være våre egen behandler, våre egen leder, vår egen selvbetjeningskasse, med evne til å optimalisere bort trøtthet, meditere bort uro, selvbetjente følelsene og ja. Kanskje er det da maskinen, eller mennesket i vårt tilfelle, lyser rødt, stopper opp. «Vent på hjelp». Kanskje ikke fordi det var vi som var feil, men fordi menneskelige behov ikke fantes i systemets kode, fordi vi var menneske og ikke maskin, fordi noe i oss ikke ville mer og kanskje til og med hadde rett.

En forutsetning for bevegelse

Jeg brukte ganske lang tid på å forstå fenomenet friksjon, jeg husker det godt, fysikktimene på skolen der læreren forsøkte å gi meg eksempler og trillet ball på gulvet og ville illustrere, da, at friksjonen handler om motstanden som oppstår når ballen og gulvet gnisser mot hverandre, som gjør at ballen triller som den gjør, starter høyt, med hjelp fra oss som dytter den, og bremser, stanser og mister fart underveis, langs gulvet. Jeg tror det er sånn det fungerer, som sagt tok det litt tid for meg å lære og å bli fortrolig med friksjon, så mulig jeg tar feil, men poenget består. Hvis friksjon er motstand mot underlaget, gir det gjerne mening at det er noe vi forsøker å redusere, at friksjonen per definisjon står i veien for flyt, på et vis.

Samtidig, hvis jeg har skjønt det riktig, er det vi forsøker å redusere her, friksjonen altså, samtidig en nødvendighet for den samme bevegelsen. Altså – uten friksjon ville ballen, eller hva som helst annet, sklidd ukontrollert og uten feste. Så igjen da, mens vi sto der i kaoset og lette etter effektivitet uten friksjon, så mistet vi litt fotfeste, kanskje, vi fant selvbetjeningskassen, og det var sikkert fint, det, men kanskje må vi samtidig stoppe opp og huske på at de små stoppene, nølingen, variabelt tempo, brems og endring i bevegelse – kanskje er det et tegn på at vi lever, sanser og justerer oss i møte med verden, og kanskje er det en nødvendighet. En forutsetning for bevegelse.

Friksjon som ressurs

Hva skal du bli når du blir stor, jeg skal bli maskin. Friksjonsfri maskin, som bare glir. Eller var det det vi ville. Ville vi skli ukontrollert på bakken, ikke kunne holde fast, bremse ned eller få grep om verden, ville vi egentlig spinne, uten fart, eller ville vi ikke det. Tenk om det var nødvendig for oss å ha feste, hva om trøtthet, tvil, nøling og støttebehov, hva om det ikke var virus som skulle fjernes, fikses, men nødvendighet for bevegelse og liv. Bare tenk om. Tenk om «vent på hjelp», «kunne ikke skanne vare», «vent på assistanse» var forstått som en del av kompleksiteten som mennesket, samfunnet, systemet kunne romme. Tenk om vi tok høyde for menneskeligheten, bare, og så på friksjonen som ressurs. Bare tenk om.