Hvem bygger vi byen for?

En mer radikal tilnærming er å jobbe for å begrense økonomisk vekst, som oppfattes av mange som drivkraften bak klima- og miljøkrisen. Problemet med det siste er at det å være negativ til vekst, av de fleste oppfattes som et virkelighetsfjernt prosjekt. Vi tenker at utvikling i en annen retning kanskje ligger nærmere enn en tror.

I selve tilnærmingen til byutvikling kan en tenke seg to alternativer. I den ene tenker man prosjektbasert og utvikler avgrensede svar på konkrete utfordringer. At prosjektet skal bidra til vekst tas for gitt; ingen spør hva denne veksten skal bidra til. I det andre tilfellet starter man med situasjonen slik den er og forsøker å bringe byen i en mer bærekraftig retning, samtidig som man svarer på de utfordringene som de som lever i byen, opplever.

Et eksempel: Randesund ble utviklet fra 1970-tallet til et spredtbygd bilbasert område med få sosiale møteplasser. Disse måtte man eventuelt oppsøke med bil. Særlig de unge har kontinuerlig etterspurt offentlige møtesteder, og Randesund bydelsråd har argumentert for fortetting i nærheten av der folk allerede bor. Mindre og stedstilpassede endringer, med utgangspunkt i eksisterende bebyggelse og tjenestetilbud, ville være eksempel på en ikke-vekstbasert tilnærming.

Isteden har man siden midten av 1990-tallet jobbet med det vi kan kalle et prosjekt: Et nytt senter på Rona og utbygging av den nye bydelen Drangsvann, med plass til 6000 mennesker. Senterdannelsen på Rona har positive virkninger for hele Randesund, men først og fremst samspiller det med den ønskede veksten i befolkning i Randesund. Det rigges rundt koplingen mellom Drangsvann og Rona, og nå skal skolestrukturen tilpasses denne transformasjonen.

På Haumyrheia, den lokale ungdomsskolen på Søm, ønsker elevene at skolen renoveres. Dette er å gjøre mindre endringer med utgangspunkt i det som allerede fins. Isteden går det vel nå mot at skolen legges ned og det bygges ny skole på den såkalte Hjertetomta, nær den nye senterdannelsen. Den prosjektbaserte tilnærmingen kan forsvares som både bærekraftig og kompakt, men den svarer egentlig først og fremst på sitt eget spørsmål: Hvordan skape vekst på en bærekraftig måte. Spørsmålet kunne vært hvordan en skal gjøre livet bedre for de som allerede bor i Randesund, uten å ha vekst som et mål.

Et sentralt spørsmål handler både om hvordan vi forstår bærekraft og hva vi mener er formålet med byutvikling. Det er fullt mulig å forestille seg en byutvikling der prosjekt etter prosjekt realiseres med grønne løsninger i materialbruk og konstruksjon – prosjekter som bidrar til økonomisk vekst, befolkningsvekst og som mottar flotte bærekraftpriser.

Samtidig er det heller ikke vanskelig å se for seg at slike prosjekter, sett samlet, kan bygge ned mer av Kristiansands natur, bidra til byspredning og økt bilavhengighet, og samtidig ikke klarer å adressere de utfordringene og problemene som mange av dem som allerede bor i Kristiansand opplever.

Dermed oppstår et grunnleggende spørsmål: Hvem bygger vi byen for? Er det den tiltenkte befolkningen som skal flytte hit, eller dem som allerede bor i Kristiansand? Og hva er det egentlig som skal være bærekraftig – og på hvilken måte? Er det de enkelte prosjektene, eller byen som helhet?