Hvem avgjør om et liv er verdt å leve?

Hvem avgjør om et liv er verdt å leve? spør Einar Øverenget. Illustrasjonsfoto: NTB, Shutterstock

Sårbare grupper kan oppleve et press om å velge dødshjelp.

To norske politiske partier, Fremskrittspartiet og Venstre, åpner nå for å vurdere aktiv dødshjelp. Andre partier er på gli, ut fra argumentet om at mennesker selv må få lov til å fatte slike beslutninger.

En rekke europeiske land har siden årtusenskiftet vedtatt lover som tillater aktiv dødshjelp, blant dem Nederland, Belgia, Sveits og Portugal.

Har med selvbestemmelse å gjøre

Er dette et medisinsk tilbud vi bør vurdere i Norge? Hva er konsekvensene? I Canada, som i 2016 legaliserte aktiv dødshjelp, aksepterer hver fjerde innbygger at fattige og hjemløse tilbys dødshjelp.

Utgangspunktet for denne utviklingen har med selvbestemmelse å gjøre. Ingen har lov til å behandle deg medisinsk uten ditt informerte samtykke. Det innebærer at du ikke bare skal samtykke til behandling, men at du også vet hva du samtykker til. I Helsinkideklarasjonen introduseres begrepet om informert samtykke som et fundament for enhver form for medisinsk behandling.

Individets autonomi, som utgjør grunnlaget for vår forståelse av menneskets egenverdi, fordrer at mennesket selv fatter beslutningene om eget liv og egen kropp. Men innebærer denne selvbestemmelsen at du også kan kreve hjelp, eller lovlig motta hjelp, til å avslutte livet? Det er et sentralt spørsmål i den pågående diskusjonen om aktiv dødshjelp.

Jeg har stor forståelse for følelsesmessige og personlige sider ved dette spørsmålet. Forskeren og forfatteren Henrik Thune skrev en lavmælt og gripende kronikk i Aftenposten om dette i fjor.

Men skal man endre lover eller lage nye, må man også til en viss grad frigjøre seg fra disse perspektivene og se på selve argumentene som løftes frem.

Aktiv dødshjelp deles i to former

Et av de mest fremtredende argumentene for aktiv dødshjelp tar nettopp utgangspunkt i at individer har rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. Når en person har uutholdelige smerter eller en terminal sykdom, argumenteres det for at de har rett til å velge å avslutte livet sitt på en verdig måte, i stedet for å gjennomgå unødvendig lidelse.

Aktiv dødshjelp deles i to former: Eutanasi innebærer at en lege gir pasienten som ønsker å avslutte livet, en dødelig injeksjon. Assistert selvmord innebærer at legen utstyrer en pasient med en dødelig dose medisin som pasienten selv kan innta – eller på annen måte legger til rette for et selvmord.

I dagens diskusjon handler aktiv dødshjelp oftest om assistert selvmord, eller assistert livsavslutning, som det ofte omtales som i medisinsk-etisk faglitteratur. Ifølge norsk lov er det straffbart å hjelpe en pasient med å ta sitt eget liv.

Har man rett til å få hjelp til å avslutte livet?

Tilhengere av assistert livsavslutning hevder at selv om retten til et verdig liv anses som grunnleggende i Norge, står ikke retten til selv å avslutte livet like sterkt – og det berører også verdigheten. Hovedargumentet er som følger: Dersom en person ikke selv er i stand til å avslutte livet, men uttrykker ønske om det, må vi, for å respektere denne personens verdighet, tillate assistert selvmord.

Argumentet tar utgangspunkt i det faktum at man har «rett» til å ta sitt eget liv, i den forstand at det ikke er forbudt å gjøre det. Det utløser ingen straffereaksjoner å begå selvmord.

Men utløser det manglende forbudet mot å ta sitt eget liv en rett til å få hjelp til det? Den retten måtte da enten innebære at du har krav på at andre gir deg hjelp til aktiv livsavslutning, eller at du har rett til å få frivillig hjelp av andre. Om du har krav på slik hjelp, innebærer det at andre plikter å yte den tjenesten.

Om du har rett til å få frivillig hjelp, innebærer det at andre har rett til å velge å hjelpe deg uten at det er forbudt, og uten at de kan straffes for det.

Må ta stilling til et moralsk spørsmål

Slik jeg oppfatter den pågående debatten om assistert selvmord, gjelder det retten til frivillig å kunne hjelpe uten å bli straffet. Det innebærer imidlertid at ditt ønske om å få hjelp til å begå selvmord ikke dikterer den andre, det krever at den andre tar et valg: Skal jeg eller skal jeg ikke gjøre det? At du ønsker en slik hjelp, forplikter ikke den som eventuelt skal hjelpe deg.

Din autonomi opphever ikke den andres autonomi. Denne personen må da ta stilling til et moralsk spørsmål.

Men når andre mennesker inviteres til å gjøre seg opp en mening om hvorvidt de bør hjelpe noen til å begå selvmord, vil det også alminneliggjøre det å vurdere om andre lever et verdig liv eller ikke, og hvorvidt det er riktig at de avslutter livet – og kanskje også at de bør avslutte livet.

Kan føle seg presset til å velge dødshjelp

Det er grunn til å tro at mennesker ikke ville hjelpe hvem som helst til å avslutte sitt liv, selv om disse skulle ønske det. Om vi aktivt hjelper en annen til å begå selvmord, handler det ikke bare om å etterkomme deres ønske. Det må nødvendigvis også handle om at vi støtter dem i synet på at deres liv ikke er verdt å leve.

En bekymring knyttet til legalisering av aktiv dødshjelp er derfor at det kan føre til en glidende overgang der sårbare grupper, som eldre eller psykisk syke, i praksis kan oppleve et press om å velge dødshjelp som en løsning på sine problemer.

Eller hva med de fattige? De hjemløse? Er deres liv verdt å leve?