Hva slags USA bygger Trump-regimet?

President Donald Trump (bildet) er fortsatt forretningsmann. Han har ikke avstått fra å søke egen vinning mens han innehar statens høyeste embete, skriver Iver B. Neumann. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Det er to grunnleggende forståelser av hva demokrati er. Begge er under angrep.

Det er ganske lett å fastslå at Trump-regimets politikk ødelegger demokratiet. Om vi vil videre fra hva dette regimet ikke er, til det det er, blir det vanskeligere.

Angrep på deltagerdemokratiet

Det er to grunnleggende forståelser av hva demokrati er. Begge er under angrep.

Den første er det såkalte deltagerdemokratiet. Grunntanken her er at politiske beslutninger i høyest mulig grad skal følge åpne, etablerte prosesser der flest mulig berørte parter deltar. Her i Norge er dette den suverent mest utbredte demokratiforståelsen. Den gjengse forståelsen av norsk historie er for eksempel at den har vært demokratiserende fordi den har inkludert stadig flere grupper.

Fra kongens enevelde fikk vi deltagelse først fra borgere, så fra bønder, arbeidere, kvinner, innvandrergrupper og så videre. For å sikre at disse kunne diskutere eller «deliberere» fritt ble det innført lover som sikret rettigheter til å møtes, til å ytre seg, til hjelp til livets opphold og så videre.

President Donald Trump bryter med alt dette ved å frata grupper rettigheter. Kvinner, etniske minoriteter, seksuelle minoriteter og mennesker uten fulle borgerrettigheter har så langt vært de viktigste skyteskivene. Vi kan vente oss flere.

På samme vis angripes muligheten for deltagelse. Protestdemonstrasjoner blir forsøkt hindret. Det trues med mottiltak. Medier som ikke er lydige, blir forsøkt kneblet. Deltagerdemokratiet bygges ned.

Angrep på elitedemokratiet

Den andre grunnleggende demokratiforståelsen er det såkalte elitedemokratiet. Tanken her er at det ikke blir noen ordentlig tellende deltagelse om det ikke finnes eliter som er organisert separat fra hverandre. Innen politisk liv er partiene et typisk eksempel på dette prinsippet: Om man bare har ett parti, får man ikke noen reell debatt.

Man trenger separate partier, ledet av separate eliter, med separate programmer for hvordan en stat skal innrette seg, for at den politiske samtalen skal bli reell. USA har vært et godt eksempel på et slikt demokrati.

Den politiske eliten har vært forskjellig fra den økonomiske eliten, som i sin tur har vært forskjellig fra de kulturelle og religiøse elitene. Selvsagt har det vært overlapp. Da den svenske punkgruppen Ebba Grön sang om at «staten og kapitalen sitter vid samme bord», var poenget at to forskjellige eliter samarbeidet. I Sverige kalles dette ofte «andan från Saltsjöbaden», etter stedet der borgerlige og sosialdemokrater første gang hamret ut et bredt forlik.

Igjen ser man at Trump-regimet angriper demokratiet. Trump anerkjenner simpelthen ikke USAs andre politiske parti som en like legitim politisk kraft som hans eget. Deres advokatselskaper angripes. Deres protester mot Trumps utspill blir stemplet som ulovlige. Man ser den samme logikken når det gjelder forholdet mellom de tre statsmaktene. Trump sitter på eksekutivmakten og kontrollerer den lovgivende makt, Kongressen.

Da er det bare én statsmakt igjen til å balansere presidenten, nemlig den dømmende makt: rettsvesenet. Trump-regimet forsøker systematisk å angripe denne tredje statsmakten.

Trumps felttog mot eliter

Det grunnleggende spørsmålet er i hvilken grad domstolene vil håndheve grunnloven og lovgivningen for øvrig i samsvar med etablert rettspraksis. Trump legger press på dem for å fravike etablerte prosedyrer. Jurister og andre statsansatte presses. Lokale dommere avsettes når de ikke vil hjelpe Trumps venner.

Navn på dommere som presidenten opplever som uvennlige, offentliggjøres, slik at Trumps fotsoldater i Maga-bevegelsen kan fotfølge og true disse dommerne og deres familier. Høyesteretts innarbeidede prosedyrer blir kritisert for å favorisere Trump-regimets fiender.

Like viktig er Trumps felttog mot eliter utenfor det politiske feltet. Når Trump truer med å innføre toll på varer, vil enkelte deler av USAs næringsliv tape. De kan unngå tap ved å henvende seg til presidenten for å få unntak, slik blant annet General Motors har måttet gjøre.

Advokatfirmaer som har bånd til det demokratiske partiet, eller har vært involvert i rettssaker mot Trump, får beskjed om at de vil bli utelukket fra føderale kontrakter om de ikke lover bot og bedring.

Stemplet som fiende

Det samme gjelder den intellektuelle eliten, som visepresident J.D. Vance har stemplet som en fiende. Columbia University, som ikke tilfeldig var i klammeri med Trump for noen år tilbake, er blitt det første universitetet som er angrepet, men blir neppe det siste.

Trump-regimet truet med å trekke tilbake statsstøtten om Columbia University ikke ville slutte å ta hensyn til kvinner og minoriteter og ikke ville oppnevne en sensurinstans for undervisning på et kunnskapsområde som Trump-regimet er spesielt opptatt av, Midtøsten.

Trump-regimet har også på generelt grunnlag trukket tilbake støtte til prosjekter som skulle produsere kunnskap som kunne stikke kjepper i hjulene for Trump-regimets planer (for eksempel miljøpolitikk). Dette vil det garantert komme mer av.

Også kjennetegn på demokratier som de to hovedforståelsene deler, som betydningen av et nøytralt byråkrati og rettsregler mot vilkårlighet og trustdannelsertrustdannelserTrust er en konkurranseinnskrenkende sammenslutning hvor de enkelte bedrifter blir samlet under en felles økonomisk ledelse. Kilde: Store norske leksikon, er under angrep i Trumps Amerika.

Fascisme?

En rekke analytikere har fremhevet likhetene mellom fascisters overtagelse av makten i mellomkrigstidens Europa og det som nå skjer i USA. Enkelte likheter er slående. Ideologisk sett er den intense nasjonalismen, henvisningen av kvinner og etniske minoriteter til henholdsvis kjøkken og kjeller, den instrumentelle bruken av Gud, forakten for kunnskap, bruken av lover mot prinsippet om rettsstat og forherligelsen av direkte aksjon (stormingen av Kongressen i 2021) blant disse.

Leser man visepresident J.D. Vances tale til sikkerhetskonferansen i München i februar 2025, finner man en rekke fascistiske temaer og vendinger. Forkjærligheten for regimene i land som Israel, Russland og Ungarn peker også i denne retningen.

Ikke desto mindre er det grunnleggende forskjeller. En organisatorisk og en ideologisk forskjell synes spesielt viktige.

Organisatorisk mangler Trump et vesentlig trekk ved mellomkrigstidens fascistbevegelser, nemlig en militær falanks. Der Mussolini hadde svartskjortene, har Trump bare løsere organiserte gjenger som Proud Boys og Oath Keepers. De er ikke like sterke og står ikke direkte under hans kommando. Det er vanskelig å se for seg at Trump skulle kunne gjøre disse gjengene til hjelpestyrker for politiet, slik Hitler gjorde med sine brunskjorter.

Ideologisk var fascismen kritisk til kapitalismen. Den hadde sitt utspring i sosialismen og kalte seg i enkelte varianter nasjonalsosialistisk. Trumps regime har imidlertid milliardærenes revolusjon som et av sine aspekter. Noe av det første Trump gjorde som president, var å avskaffe en rekke organer hvis oppgave var å unngå kapitalistiske eksesser.

Det synes ganske klart at Trump selv fokuserer på penger, og at han har skapt en oligarkisk krets omkring seg der milliardærer utgjør en dominerende del. Dermed er det vanskelig å diagnostisere Trump-regimet som fascistisk, men for meg ser det ut til at fascismen står i døren.

Mafia-regime

Derimot ser det for meg ganske klart ut at Trump-regimet er mafiøst. Statsvitere kaller den type overtagelse og bruk av statsapparater som Trump-regimet holder på med, for et eksempel på «state capture» – statskapring. Fenomenet er så gammelt som staten selv. Den amerikanske statsviteren Charles Tilly er blant dem som har pekt på likhetene mellom hvordan stater vokste frem, og hvordan kriminelle gjenger etablerer seg.

Begge krever beskyttelsespenger: Du betaler skatt til meg, jeg sørger for din sikkerhet. Begge er sterkt lederorienterte: Det er gjerne «jeg», lederen, og ikke «vi» som krever. Det er ikke noe klart skille mellom personlig vinning og organisasjonsbygging. Slektninger er gjerne medlemmer av den innerste krets. Begge forsøker å monopolisere politikken som best de kan, over stadig større samfunnsfelt og territorier (Grønland, Panama, Canada og så videre).

Dette passer godt på Trumps politikk. Trump er fortsatt forretningsmann. Han har ikke, slik demokrater gjør, avstått fra å søke egen vinning mens han innehar statens høyeste embete. Når han innfører vilkårlige virkemidler som vil begrense økonomiske eliters makt, for eksempel ved å innføre toll, må selskaper som General Motors ringe ham opp og be om unntak, altså en personlig tjeneste fra presidenten.

En tjeneste fordrer gjerne en mottjeneste. Et juridisk firma nektes ved presidentdekret adgang til føderale bygninger, inkludert rettssaler, og må gi Trump juridisk støtte verd 40 millioner dollar for å få tilbake muligheten til å utøve sitt virke. Medier som ikke følger Trumps politikk, utestenges fra Det hvite hus. Og som nevnt settes universiteter under direkte kontroll.

Et sivilisasjonsbrudd

Alle disse ordningene har som en av sine effekter at Trump selv kan styrke sin stilling politisk og potensielt økonomisk. Vi snakker om korrupsjon, endog vinningskriminalitet. Eksemplene jeg har valgt, angår Trump selv, men om vi ser på hvordan en mann som Elon Musk har slått til seg nye kontrakter mens han har vært i Trumps tjeneste, ser vi at dette også gjelder Trumps nærmeste menn – akkurat slik vi ser det i en mafiaorganisasjon.

Demokrati er det historiske unntaket. Statskapring er historisk sett regelen og er også i dag ganske vanlig. Spesielt i Afrika og Latin-Amerika, men også i Europa (Ungarn) har vi en rekke eksempler.

Det som er forholdsvis nytt, er at det skjer i et godt innarbeidet demokrati. Trump-regimet stopper og reverserer en lang utvikling med å gi stadig flere mennesker stadig flere muligheter til å leve sitt liv som de vil, det som den amerikanske grunnloven kaller «the pursuit of happiness».

Det vi ser utspille seg i Trumps Amerika, er intet mindre enn et sivilisasjonsbrudd.