Hva skjedde da Canada innførte dødshjelp?

KRONIKK: I debatten om dødshjelp i Norge er det mye å lære ved å studere hva som skjedde da Canada – et land som på mange måter likner Norge – innførte dødshjelp. Har de lyktes med å innføre en streng og rettferdig lov slik som intensjonen var?

Fem prosent av mennesker i Canada dør som følge av aktiv dødshjelp, skriver innsenderen. Foto: Angie Wang / AP

A-magasinets reportasje om Tina som fikk dødshjelp i Sveits og dokumentaren «Dødsenglene» på TV 2, har aktualisert debatten om dødshjelp i Norge.

I 2016 vedtok parlamentet i Canada å innføre Medical assistance in dying (Maid) – en eufemisme som likner på formuleringen som Venstre brukte da de åpnet for dødshjelp denne våren. Landsmøtet vedtok å utrede «selvbestemt assistert livsavslutning». I Canada var det for det første presisert at personen må ha en uhelbredelig medisinsk tilstand som fører til vedvarende og uutholdelig lidelse. I tillegg måtte døden være «rimelig forutsigbar».

Fra eksepsjonelt til nær normalt

Canada forsøkte med dette å ramme inn loven på en restriktiv måte ved å kombinere kriteriene fra andre land som har innført dødshjelp. Nederland har siden 2002 hatt åpning for dødshjelp for personer som lider uutholdelig, mens Oregon har satt som krav at døden må være ventet innen seks måneder. Allerede i 2021 ble loven endret, og det strengeste kriteriet, at døden ikke lenger skulle være rimelig forutsigbart, ble fjernet.

I 2020 beskrev tre professorer i World Medical Journal hvordan Canada i løpet av kun fire år hadde gått fra å godkjenne eutanasi i «eksepsjonelle tilfeller» til å praktisere eutanasi «som et normalt, nesten rutinemessig alternativ til døden». Canada planlegger å innføre eutanasi også for psykisk sykdom i 2027 og har de høyeste tallene i verden. I 2023 var Maid-programmet dødsårsaken for hele 15 343 mennesker, noe som utgjør oppsiktsvekkende 5 prosent av dødsfallene av alle dødsfall i landet.

En spesiell bekymring ved legalisering er om dødshjelp fører til press mot mennesker med svakere økonomi. En studie fra Western University så på alle forespørsler om eutanasi I London, Ontario mellom juni 2016 og desember 2019. De fant at antallet forespørsler blant de som bodde i de fattigste områdene i byen var nesten tre ganger høyere enn i de rikeste områdene. Dette utfordrer den tidligere oppfatningen om at dødshjelp er vanligst blant velstående. Dette reiser nye spørsmål om dødshjelp fungerer som en erstatning for sosial hjelp til innbyggerne.

Ikke fysisk smerte, men livssmerte

I en episode av Real talk med den kanadiske podkastverten Ryan Jespersen intervjues i september kreftsykepleieren Reanne Booker. Hun er en ivrig forkjemper for Maid-programmet og kommer med oppsiktsvekkende uttalelser om hvem som ber om dødshjelp. Hun bekrefter at man har kommet svært langt i å lindre fysiske symptomer innen lindrende behandling.

De typiske grunnene til at mennesker ber om dødshjelp, er derfor ikke uhindret lidelse, men heller opplevelsen av at man ikke lenger kan delta i meningsfulle aktiviteter. Mange er så slitne og redusert at de ikke får noen glede av livet. Dette er det naturlig nok ifølge sykepleieren ingen medisinske løsninger på: «Det finnes ingen pille. Det er ingen behandling som kan gi noen tilbake muligheten til å klatre i fjell, stå på ski, eller andre ting som var viktige for dem.»

Vi skal selvsagt ha stor medfølelse for hva tapet av livsfunksjoner og opplevelser gjør med et menneske. Dette har alle vi som har stått nært et langtrukkent sykdomsleie sett på nært hold. Men dette er erfaringer som vil innhente oss alle sammen innenfor et normalt livsløp. Aksepterer vi døden som løsning på disse erfaringene, er veien kort til aksept av dødshjelp for ensomhet, depresjon og relasjonelle problemer. Til sammen sender vi dermed et iskaldt signal til eldre, psykisk syke og funksjonshemmede om at deres liv er mindre verdig å leve.

Akseptere det brutale i livet

Denne erfaringen kommer tydelig fram i dokumentaren «Er det bedre å dø?». Skuespiller og aktivist Liz Carr Liz Carr, som selv er handikappet, fremstiller dødshjelp i Canada som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå.

Hun påpeker at hvis man hadde sett et funksjonsfriskt menneske forsøke å hoppe fra en bro, ville man desperat forsøke å stoppe det. Samtidig legger flere land nå til rette for fast track for dødshjelp for funksjonshemmede. Det er kort vei mellom dødshjelp som et «tilbud», til et opplevd press om å avslutte livet for å spare samfunnet og omgivelser for utgifter og tilrettelegging. Det er oppskriften på et inhumant samfunn.

I stedet for døden bør vi tilby en vesentlig oppgradering av lindrende behandling nærmest pasientene, og å bygge gode og meningsfulle relasjoner og fellesskap som aksepterer at livet kan ta brutale vendinger som utfordrer vår evne og vilje til omsorg.