Hva er egentlig dugnad?

Arrangementsansvarlig Erling Rasmussen og bålsjef Endre Kartevold tente på årets bål på Vaulen. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

DEBATT: En besøkende på Sankthans på Vaulen reagerte på at arrangementet kostet penger. Reaksjonen fikk meg til å reflektere over et spørsmål som er større enn ett enkelt arrangement: Hva er egentlig dugnad?

Dugnad står sterkt i Norge. Hvert år legger tusenvis av foreldre, besteforeldre, tidligere medlemmer og andre frivillige ned utallige timer for at barn og unge skal kunne spille i korps, drive idrett, gå i speideren, synge i kor eller delta i andre fritidsaktiviteter.

Sammen mot et felles mål

Vi ser resultatene rundt oss hele tiden. Vi ser fotballturneringen. Vi ser korpset 17. mai, loppemarkedet, musikkfestivalen og sankthansbålet. Det vi sjeldnere ser, er timene som ligger bak.

Dugnad er et særegent trekk ved det norske samfunnet. Ikke fordi vi arbeider gratis, men fordi vi arbeider sammen mot et mål som er større enn oss selv. Dugnaden bygger fellesskap, relasjoner og tilhørighet. Den gir barn og unge aktiviteter som ellers ville vært langt dyrere å delta i.

Mange tenker kanskje at et dugnadsarrangement bør gå i balanse – at inntektene bare skal dekke kostnadene. Men dersom det var målet, ville mye av poenget forsvinne.

Dugnad skal faktisk gi overskudd.

Det som skiller dugnad fra kommersiell virksomhet, er ikke om det skapes et overskudd. Det som skiller dem, er hvor overskuddet går.

Fellesskapet får overskuddet

I en kommersiell virksomhet går overskuddet til eiere og investorer. I frivilligheten går overskuddet tilbake til fellesskapet.

Det brukes til instruktører, utstyr, instrumenter, drakter, cuper, reiser, opplæring og aktiviteter for neste generasjon.

Dersom dugnad forsvinner som finansieringsmodell, må pengene hentes inn et annet sted. Kontingenter og egenandeler må økes. Resultatet er at enkelte aktiviteter blir mindre tilgjengelige for familier med helt ordinær økonomi.

En historie illustrerer kanskje dugnad bedre enn lange utredninger.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister i Norge. Under et lokalt arrangement hjemme i Finnmark sto han på dugnad og stekte pølser. En utenlandsk gjest syntes han så kjent ut og spurte om de hadde møttes før.

«Jeg er finansminister i Norge», svarte Schjøtt-Pedersen.

Da ble gjesten bekymret og lurte på om han hadde mistet jobben siden han nå sto og solgte pølser.

Alle stiller likt på dugnad

Historien er morsom fordi den illustrerer noe viktig. På dugnad spiller ikke tittel, lønn eller posisjon noen rolle. Der står finansministeren, håndverkeren, læreren, studenten og pensjonisten side om side og bidrar til det samme formålet.

Kanskje er det derfor dugnaden fortsatt står så sterkt i Norge.

Den skaper ikke bare inntekter. Den skaper fellesskap.

Og når overskuddet fra dagens dugnad blir til morgendagens aktiviteter for barn og unge, er det verdt å huske at overskuddet ikke er et problem som må forklares.

Det er selve hensikten.