4 hours ago
2
Den tidligere forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn ser på meg med brillene ytterst på nesen.
Etter 7. oktober-angrepene på Israel var det «faen meg nok» for Ervin Kohn (70):
– Jeg fikk et sterkt ønske om å få slutt på alle løgnene som har en tendens til å ramme Israel, og som er blitt sterkere etter Gaza-krigen. Israel tapte propagandakrigen. Det er helt klart.
Ånden som svever over vannene i dette intervjuet, er det store spørsmålet som stilles av og til jøder over hele verden nå:
Hvordan være jødisk etter ødeleggelsen av Gaza?
Takler den jødiske sjel, eller hva vi skal kalle det, å være belemret med påstander og anklager om folkemord, utsulting, dehumanisering og etnisk rensing?
Hva skjer når støvet legger seg i Gaza?
Står ikke verden overfor en skamplett i jødenes historie?
Og burde ikke Ervin Kohn vite hva han snakker om?
Vi har invitert oss selv på besøk i synagogen
– for å stille disse himmelropende spørsmålene.
Kohn har nølende sagt ja. Han representerer seg selv.
I mange år var han forstander her i Det Mosaiske Trossamfunn, i Bergstien på St. Hanshaugen i Oslo. Andre forbinder ham mest med at han i åtte år også var nestleder i Antirasistisk Senter.
Kohn har alltid vært rødglødende antirasist på vakt for et friskere samfunn.
– Ikke fordi det er synd på minoritetene, men fordi rasismen gjør samfunnet vårt sykt, sier han.
Ironisk nok møter vi Kohn samme dag som Antirasistisk Senter har kommet med en rapport hvor en hel side er satt av til å omtale den gamle nestlederen.
Kohn blir beskrevet som en ekstrem stemme i samfunnet. Spesielt, eller kanskje, særskilt for sitt syn på Israel, krigen i Gaza og IDF.
Han som i Aftenposten for noen år siden ble beskrevet av Harald Stanghelle som vår fremste jøde, er nå stemplet som en ekstrem stemme.
– Jøde og ekstremist, Kohn?
– Jeg har akkurat lest det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sier han.
Vårt Land er på tråden og vil ha en kommentar, men må vente. Avisen siterer ham senere slik:
– Det er fascinerende å bli omtalt som ekstrem. Jeg har vært og er antirasist til beinet, og jeg har de samme holdningene som jeg alltid har hatt. Det er bare det at jeg også inkluderer antisemittisme i rasismebegrepet. Det virker som Antirasistisk Senter ikke gjør det lenger.
Oppi bakken i Bergstien står to uniformerte politibiler. Synagogen er under kontinuerlig politibeskyttelse. Beredskapen er ikke blitt noe slappere de to siste årene.
Kohn vinker inn VG i mylderet av en skoleklasse som skal på synagogebesøk.
Kipaen, som det står «Sogndal» på, holder fjonene hans på plass. Akkurat kjærligheten til denne fotballklubben må forklares litt, men Sogndal er det altså et slags norsk fotballs svar på Israel, ifølge Kohn:
En liten befolkning som sparker fra seg i de øverste divisjoner. Deres merkedag i historien – et slags 1967 – bare å bytte litt på tallene: Da saftbygdas sønner fra 3. divisjon skremte vannet av Brann i cupfinalen i 1976.
Ervin Kohn og rabbiner-sønnen Michael Kohn er æresmedlemmer av supportergruppen «Saftkokaradn» – Sogndals fleskeberg – på livstid.
Da sønnen Michael giftet seg i Jerusalem, ble storspilleren Tore Andre Flo invitert som gjest.
– Han visste nok ikke hvem jeg var en gang, men jeg fikk et høflig avslag, sier Michael Kohn til VG.
Men stao no pao.
Foto: Privat
Ervin Kohn kom til verden i Ungarn sommeren for 70 år siden.
Han ble født inn i en familie med svært få nære slektninger.
Sommeren 1944 sto moren, tanten og niesen hans foran den beryktede legen Josef Mengele i dødsleiren Birkenau. Dette enorme polske myrlandskapet tilknyttet Auschwitz som ble gravstedet til anslagsvis over én million mennesker, flesteparten jøder.
De ble transportert fra hele Europa, også Norge, deretter avkledd, gasset og brent.
Andre ble sultet, slått og pint i hjel under tyskerne.
Ervin Kohns mor var blant 430.000 ungarske jøder som helt i sluttfasen av krigen, da den egentlig var over, ble toget til Auschwitz i stappfulle og plomberte kuvogner.
Inn gjennom den fryktede Birkenau-porten var helt nye togskinner lagt for å kunne kjøre fangene så nær de fire gasskamrene og forbrenningsovnene som mulig.
Av Ungarns jødiske befolkning på 825.000 ble 565.000 drept.
– Mor fortalte litt om dette. Far sa ingenting. Det som gjorde mest inntrykk på meg av det mor fortalte, var naboene som spyttet på dem da de ble tvunget om bord i vognene, sier Kohn.
På perrongen i Birkenau ble moren vinket til høyre av «dødsengelen», Josef Mengele. Hun var 24 år og kunne arbeide i konsentrasjonsleiren. Tanten og niesen ble vinket til venstre. Timer senere var de aske.
Foto: PrivatDette er Ervin Kohns bakgrunn og historie. En håndvending av tilfeldigheter på et tidspunkt i historien gjør at denne 166 centimeter høye 70-åringen sitter foran meg nå.
– Dette vinket fra Mengele, denne håndvendingen, er på en måte mitt etos, sier Kohn.
Men skulle ikke denne bakgrunnen gjøre ham immun mot alt som kunne ligne av tilsvarende overgrep?
Som nettopp scenene som de siste to årene har utspilt seg i Gaza. Barn som sulter, mennesker som skytes i matkø, barn med kuler i kraniet – grusomme scener.
– Kan du som offer for et historisk folkemord havne på feil side av historien i et potensielt annet?
– Jeg kan godt snakke med deg om Gaza og Holocaust, men å blande disse to, mener jeg er galt. Det å kreve at jødene skal ha et eget normsystem, bare fordi de har lidd så fælt, mener jeg er urimelig, svarer han.
Kohn mener at sammenligningen mellom Gaza og Holocaust også er antisemittisk.
– Holocaust er et unikt, industrielt folkemord som mangler sidestykke i historien. Tallene er svimlende, påpeker han.
Av Europas anslåtte elleve millioner jøder ble seks millioner tilintetgjort. Enkelte samfunn innen jødisk diaspora, spesielt i Øst-Europa, forsvant helt.
Først nå i 2025 begynner verdens befolkning av jøder å nå samme nivå som i 1939, rundt 15 millioner.
Vi snakker videre om krigen i Gaza.
Den er per definisjon over nå, selv om freden virker skjør.
Snart sitter vi på lunsjrommet i synagogen. Vi gnafser i oss skillingsboller kjøpt på Kaffebrenneriet på St. Hanshaugen.
Resten av maten VG har med derfra, kan ikke åpnes. Den er ikke kosher nok.
Vi sjekker telefonene våre mens vi snakker: Ja, det er visst fred ennå, konstaterer vi.
Kohn spiller av en video fra sosiale medier om en satirisk app som skal vise hvilke konflikter i verden som involverer jøder i strid med omgivelsene.
Drap av kristne i Nigeria, forfølgelse av minoriteter i Kina. Null jøder involvert. Null antidemonstrasjonstog i Oslos gater.
Innslaget er sarkastisk ment som en hjelp til demonstranter slik at de kan velge å engasjere seg i de «riktige konfliktene». Der hvor det er jøder.
– No jews, no news, sier Kohn og siterer fra det ironiske innslaget.
Det er disse innslagene som den tidligere nestlederen i Antirasistisk senter nå deler daglig i sine sosiale medier som gjør at mange spør: Hva fanden er det egentlig som har skjedd med Ervin Kohn? Har han mistet det helt?
Og nå stiger temperaturen i intervjuet. Det blir CAPSLOCK.
– Sånne reels og spissfindigheter kan få frem et poeng, men FØKK DET. Vi står overfor en situasjon i Gaza der det er drept uforholdsmessig mange barn ...
– NEI, DET ER IKKE DET, svarer Kohn.
English (US)