Linnèas pappa: – Har kostet meg to mennesker

3 hours ago 2

Pappaen til Linnèa (23), Øystein Kjennerud, spør hvorfor hun fikk gå alene ute bare seks uker etter et selvmordsforsøk.
Linnèa tok sitt eget liv 8. desember 2022, mens hun var innlagt på Kongsberg DPS.
Statsforvalteren fant ingen feil i behandlingen Linnèa fikk, men faren har klaget avgjørelsen inn på nytt.
Klinikkoverlegen påpeker den vanskelige balansen mellom frihet og beskyttelsestiltak for pasienter med høy selvmordsrisiko.

Det spørsmålet har faren hennes, Øystein Kjennerud, stilt seg mange ganger de siste årene.

– Jeg forstår ikke hvordan Kongsberg DPS kunne la henne gå ut alene en mørk desemberkveld uten følge. Det er helt uforståelig.

– Jeg meldte fra om at dette ikke var trygt.

VG fortalte denne julen historien til Linnèa Bernardine Englund (23), som mistet mammaen sin, Hanne Englund (56), i Kongsberg-drapene i 2021.

I tiden etter ble Linnèa sykere og sykere.

8. desember 2022 tok Linnèa sitt eget liv. Da hadde hun et selvmordsforsøk og flere innleggelser bak seg.

«Jeg har mistet min datter. Vi skal ikke overleve barna. Men vi må sørge for at det ikke skjer igjen – for henne, for andre, for systemet,» skriver Kjennerud i sin klage til Statsforvalteren.

Slik var Linnèas behandling i helsevesenet høsten hun døde:

Oktober: Innlagt ved Modum Bad, primært for spiseforstyrrelser.
24. 10: Linnèa forsøker å ta livet sitt mens hun er innlagt på Modum Bad.
24. 10: Flyttes til Blakstad sykehus og legges inn på tvang.
14. 11: Skrives ut fra Blakstad og legges inn ved Kongsberg DPS.
8. 12: Linnèa tar sitt eget liv noen hundre meter fra Kongsberg DPS.

Linnèas innleggelse på Kongsberg DPS var en frivillig innleggelse – det vil si at hun kunne skrive seg ut dersom hun ønsket det.

Legene og behandlerne ga henne råd om hva de mente hun trengte av tiltak og medisiner.

Men Linnèa kunne si nei.

VG har lest Linnèas journal. Der går det frem at 23-åringen ønsket frihet i form av å kunne gå turer ute alene uten følge. Hun mente at disse turene hjalp på uroen knyttet til måltider.

«Pasienten er veldig opptatt av å kunne fortsette å gå turer alene, sier at hun klarer å slappe av da, det er viktig for henne å være noe alene», står det i journalen.

I noen perioder av oppholdet ble Linnèa rådet til å ha med seg følge på disse turene, noe hun lyttet til.

I andre perioder fikk hun utgang alene på opp til 20 minutter to ganger om dagen.

Hennes pårørende – deriblant far Øystein Kjennerud – ytret flere ganger bekymring for at Linnèa skulle gå ute alene så kort tid etter forrige selvmordsforsøk, som skjedde utendørs.

Men fordi Linnea ble vurdert som samtykkekompetent, fikk turene fortsette.

Det ble skrevet i journalen hennes 30. november at hennes turer ut alene skulle foregå på dagtid.

Kvelden Linnèa tok livet sitt var hun ute alene på kveldstid to ganger. Den siste turen ble innvilget klokken 20.30, står det i journalen.

– I denne perioden oppfattet jeg en stigende uro hos henne og sterke dystre tanker etter at det ble mørkt. Det var derfor jeg ikke ville at hun skulle gå ute på kvelden så sent, sier Kjennerud.

Han mener de ansatte la for mye vekt på at Linnea sa hun ikke hadde selvmordstanker:

«Hun sier at hun er i stand til å be om hjelp dersom hun får selvmordstanker på nytt,» står det i journalen.

Samtidig står det flere steder at Linnèa er redd for at de ansatte ikke forstår henne:

«Pasienten beskriver en sterk indre uro og fortvilelse over at hun fremstår rolig å ikke klarer å vise miljøpersonalet hvor vondt hun har det. Hun har beskrevet det som om hun skriker og hamrer på innsiden, og at kroppen hennes er veggene. Hun føler seg fanget i egen kropp,»

står det syv dager før hun tar livet sitt, og videre:

«Per nå opplever hun stor grad av håpløshet rundt egen situasjon og hun er fullstendig fusjonert med tanken om at hun aldri kommer til å få det bedre»

Fem dager tidligere står det:

«Pasienten forteller at hun ikke ser frem til jula da hun opplever nå at julen aldri vil bli den samme, frykten for at hverdagen heller ikke vil bli den samme. Håpløshet. Pasienten forteller at hun opplever panikkangst, men får ikke til å dele dette med personalet».

«Pasienten reflekterer selv om at hun har tankekjør store deler av tiden men at hun fremstår rolig og avflatet på utsiden, at vi personalet kanskje misforstår hvordan hun egentlig har det,» står det 25. november.

De siste ukene opplevde personalet at Linnèas mangel på progresjon «ga grunn til bekymring», at hun var tydelig angstpreget og med tydelig depressive symtomer.

Likevel står det i journalen dagen etter hun dør:

«Hun har blitt bedømt til å ha en statistisk forhøyet selvmordsrisiko, men hun avkreftet ved ankomst DPS selvmordstanker, s-planer (selvmordsplaner red.anm) og dødsønske».

Klinikkoverlege: – Blir ofte som pest eller kolera

Å veie behovet for frihet og normalitet mot behovet for beskyttende tiltak er alltid vanskelig, erkjenner klinikkoverlege for psykisk hele og rus i Vestre Viken, Sondre Sperle Engebretsen.

Ved en frivillig innleggelse er det pasient som bestemmer – helsepersonell kan komme med anbefalinger.

– Dersom man presser for hardt og pasienten ønsker å skrive seg ut, må man ta stilling til om det skal bli slik, eller om man skal tvangsinnlegge på nytt gjennom det som heter konvertering, sier han.

– Dette valget blir ofte som pest eller kolera.

Kriteriene for ny tvangsinleggelse er strenge – og vil påføre pasienten stor belastning. Samtidig: hvis pasienten skriver seg ut viser forskning at selvmordsrisikoen øker voldsomt.

– Helsepersonell blir ofte nødt til å velge en middelvei, forklarer han.

Den kvelden Linnèa tar livet sitt, har hun ikke vært alene ute tidligere på dagen, og helsepersonell måtte gjøre en helhetsvurdering og landet på at hun får lov å gå ut.

Sykepleieren spør om å få være med Linnèa, men det vil hun ikke.

Klinikkoverlege for psykisk hele og rus i Vestre Viken Sondre Sperle Engebretsen

– Som frivillig pasient har man rett til å takke nei, også uten at pårørende skal få informasjon. Når det skjer, blir vi nødt til å vurdere om grunnlaget for innleggelse på tvang er tilstede. Det mener vi at det ikke var.

– I etterpåklokskapens lys skulle vi selvsagt ønske at vi hadde visst hva som kom til å skje den kvelden. Da hadde vi selvfølgelig valgt annerledes, sier han.

Han forteller at pårørende ofte ønske strengere tiltak rundt pasienten enn det pasienten ønsker selv.

– Det er ikke vanskelig å forstå: De fleste av oss hadde nok reagert på samme måte, sier han og understreker at de forsøkte å ta hensyn til både pasienten og påørendes ønsker i denne saken.

Selv om Linnèa ga uttrykk for at hun ikke hadde selvmordstanker, og dette ble skrevet i journalen, betyr ikke det at hennes svar ble gitt avgjørende vekt, sier Engebretsen.

– I denne saken ble selvmordsrisikoen hele veien vurdert som statistisk forhøyet.

Han forklarer at det er vanskelig å vurdere hvilke tiltak som reduserer selvmordsrisikoen for pasienter som Linnèa:

Hvis man innfører strenge beskyttelsestiltak, reduseres frihet og privatliv. Behandlingstiltak kan også vurderes, da forsøker man å finne årsaken til at pasienten har det vondt.

– Noen ganger ønsker pasienten lettelser i beskyttelsestiltakene, og det har man rett til når man er frivillig innlagt, også uten at pårørende skal få informasjon, sier han.

– Vi ser at de som arbeidet med Linnèa har gjort sitt aller ytterste for å gi god behandling og oppfølging. Og likevel gikk det som det gikk. Hvor vondt dette har vært for de påørende, er det vanskelig å forestille seg.

– Jeg kunne ikke tro det

Statsforvalteren i Oslo, Akershus og Viken hadde ansvar for å undersøke behandlingen Linnèa fikk, men kunne ikke finne noen feil – og lukket saken.

– Jeg kunne ikke tro det, sier Kjennerud.

– Jeg mener det er gjort en dårlig jobb i denne saken.

I november i år klaget han saken inn til Statsforvalteren på nytt. Et sentralt punkt i klagen er at Kongsberg DPS vurderte Linnèa som samtykkekompetent, når hennes pårørende mente at hun ikke var det.

De siste ukene før hun tok livet sitt, skal Linnèa ha trodd at hun selv deltok i drapet på moren, står det i journalen.

Linnèas far viser til lovendringen innen psykisk helsevern som ble gjort i 2017 – og som gjorde at pasienter fikk mer råderett over egen behandling, så lenge de ble regnet som samtykkekompetente.

Han frykter Linnèas verbale ønske om å være ute alene – og muntlige bekreftelse på at hun ikke hadde selvmordstanker – ble vektlagt høyere enn hennes sykdomshistorikk.

– Lovendringen senket terskelen for hva pasienter som Linnèa selv kunne bestemme. Selv om det høres fælt ut med tvangsinnleggelse med strenge regler, er det den eneste måten å bli frisk på for noen pasienter.

– Jeg tror ikke pasienter som Linnèa alltid er i stand til å ta gode avgjørelser for seg selv, sier han.

Kjennerud tror at Linnèas mor – Hanne Englund – også ville vært i live dersom Espen Andersen Bråthen, som er dømt for drapene i Kongsberg, ikke hadde nektet behandling og falt mellom flere stoler i systemet.

Bråthen har hatt sinnslidelser siden 2007, som delvis har vært ubehandlet, ifølge dommen. Fra 2019 ønsket han ikke behandling og avsluttet kontakt med DPS, står det.

– Han fikk gå fritt, og samtidig blir så syk at han tok en pil og bue og gikk løs på uskyldige mennesker, sier han.

Kjennerud har fremdeles ikke fått svar på om Statsforvalteren vil behandle saken på nytt.

– Jeg kan ikke få hjem datteren mi. Jeg kan ikke få hjem min tidligere kone. Men jeg kan fortelle slik at det ikke skjer igjen. Jeg mener at lovendringen er feilslått i forhold til behandlingen av psykisk syke mennesker, og at den har kostet meg to mennesker, sier han.

– Først fordi Bråthen sa nei til behandling og drepte Hanne, og så fordi Linnèa ikke ble tvangsinnlagt og tok sitt eget liv.

Modum bad ved kommunikasjonssjef Unni Tobiassen Lie sier til VG at de på generelt grunnlag kan si at det blir utført rutinemessig vurdering av selvmordsrisiko ved innlggelse. Dette gjelder også ved overføring til annet sykehus.

– Vi kan også i denne sammenheng nevne at Modum bad ikke kan anvende tvang, ettersom døgnavdelingen ikke er godkjent for slik tvang, skriver de i en epost.

VG har vært i kontakt med Statsforvalteren, som ikke har besvart VGs spørsmål i denne saken.
VG har vært i kontakt med Espen Andersen Bråthens forsvarer, Fredrik Neumann, i forbindelse med denne saken. Han ønsker ikke å kommentere.