Hva betyr «robuste og bærekraftige kommuner» i praksis?

Forslaget fra Høyre om å redusere Agder fra 25 til bare 4 kommuner er ikke en fremtidsrettet løsning. Tvert imot er det en kraftig sentralisering som vil svekke – ja, i praksis utrydde lokaldemokratiet og øke avstanden mellom folk og beslutninger.

For Senterpartiet er kommunestruktur mer enn streker på et kart og en administrativ øvelse. Det handler om nærhet til tjenestene folk er avhengige av. Om lokalkunnskap. Om folkevalgte som er samfunnsengasjerte og har tillit fra innbyggerne – tillit til å gjøre hjemstedet til et godt sted å bo og leve.

Når Høyre snakker om «robuste og bærekraftige kommuner», må vi stille spørsmål: Hva betyr egentlig disse ordene i praksis?

Hvor er logikken i at Setesdal skal bli én «robust» kommune med rundt 7300 innbyggere, mens Grimstad – som i dag har over 25.000 innbyggere – ikke er robust nok?

Et konkret eksempel er hvordan Høyre snakker om robuste fagmiljøer i helsetjenesten: færre steder, større enheter.

Hva betyr det for folk?

Betyr det at hvis du bor i Grimstad og utvikler demens, så kan du bli flyttet til Gjerstad fordi det er der spesialistene er samlet? Betyr det at sykehjem i distriktene legges ned, og at alle må flyttes til byene?

Vi ser allerede denne politikken i praksis.

Et glimrende – og skremmende – eksempel er vedtaket om nedleggelse av tannklinikker i Agder. Klinikker legges ned selv om noen er nyoppussede og har leiekontrakter som løper i flere år. Alt for å samle «robuste» fagmiljøer på færre steder.

Resultatet?

• Noen innbyggere må kjøre opptil 9 mil hver vei for å komme til tannlegen.

• Foreldre må ta fri fra jobb en hel dag for å kjøre barnet til et kvarter i tannlegestolen.

• Sykepleiere må bruke en hel arbeidsdag på å følge én pasient fra sykehjemmet til tannlege.

Dette er ikke effektiv ressursbruk. Det er sentralisering – og det rammer folk i hverdagen.

Jeg tror at en viktig del av god eldreomsorg er å komme på «heimen», en plass hvor det føles trygt å komme, i kommunen man har bodd og der man kjenner andre beboere.

Til slutt må jeg spørre:

Hvor blir det av engasjementet og lysten til å være folkevalgt i en storkommune?

Hvor mange vil engasjere seg for å sitte og avgjøre om det skal bygges kanaler i Arendal sentrum, når de i utgangspunktet engasjerte seg for å redde skolen i Gjerstad – der barna deres går? Blir det da slik at administrasjonens forslag alltid blir gjeldende – fordi avstanden er for stor og lokalkunnskapen for liten til å ta beslutninger som tjener nærmiljøet best? Det vil i så fall ikke være ett reelt folkestyre.

Det som er virkelig fremtidsrettet, er ikke å samle makt og tjenester i stadig større enheter. Det er å legge til rette for at folk vil engasjere seg – i kommunen, i bygda og i nærmiljøet sitt. Engasjerte mennesker som ønsker å forvalte det vi har og levere det videre til neste generasjon i bedre stand. Engasjerte mennesker som både går i tresko og dress.