Hurra for dialektene!

GJESTEKOMMENTAR: De norske dialektene er ett av mange uttrykk for sterke motkulturer og levende demokrati.

Dialektmangfoldet i Norge, her representert ved NRK-programlederne Ingvild Bryn og Jon Gelius. Foto: Terje Pedersen / NTB

Norge er et språkland. At vi har to skriftspråk og et utall dialekter, er en del av vårt særpreg, og det å snakke om språk og dialekter får alltid praten på glid. Det blir klikkbonanza når riksrefser Sanna Sarromaa kaller dialektene «djevelens verk», særlig vår jærske «sutredialekt». Men det å latterliggjøre dialekter er ingen ny ting. Allerede Ivar Aasen påpekte hvordan folkespråket «krænkes og belæes».

Den utbredte bruken av dialekter sier noe om oss som nasjon. At de attpåtil blir brukt i offentlige sammenhenger, er uvanlig i internasjonal målestokk. Det klassiske eksempelet er da statsbudsjettet ble lagt fram på totendialekt av Sigbjørn Johnsen, som ubesværet kunne si «vi har itte mer peeng».

Makt og status

Kanskje det viktigste aspektet ved dialekter er lett å glemme, nemlig at det handler om makt og status. Klart det er upraktisk og knotete med dialekter. Men jeg tror alternativet er verre, en kultur der store deler av befolkningen skammer seg over noe så nært og personlig som sitt eget talemål, og må ta på seg «lånte fjær» for å bli akseptert i offentligheten.

At dialekter henger sammen med folkestyre, er kanskje ikke det første folk tenker på. Men de norske dialektene er bare ett av mange eksempler på at folk flest har klart å få sin stemme hørt – bokstavelig talt – og utfordret den hegemoniske kulturen og sentralmakten.

Bøndene var som kjent sterkt involvert i den nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet. Andelen bønder som deltok i grunnlovsarbeidet, var svært høy i forhold til andre land. Det var også en stor andel bønder som fikk stemmerett, og allerede fra 1830-åra hadde Stortinget flertall av bønder. Formannskapslovene fra 1837 ga økt selvstyre i bygdene, og ga bønder landet rundt politisk selvtillit og praktisk erfaring med demokratisk arbeid.

Vår egen Ole Gabriel Ueland (1799–1870) fra Lund i Rogaland var blant de mest framtredende, både som lokal- og stortingspolitiker. Søren Jaabæks (1814–1894) bondevennforeninger over hele landet var et slags forstadium til de politiske partiene, og da parlamentarismen ble etablert i 1884, var det nok en seier for folket mot øvrigheten, med et langt mer reelt demokrati. Slik sett har bønder og bygdene stått sentralt i utviklingen av det norske demokratiet og vært en tydelig motstemme til embetsmenn og borgerskap.

Mange folkebevegelser

I det religiøse livet var Hans Nielsen Hauge (1771–1824) og lekmannsbevegelsen et uttrykk for det samme. Konventikkelplakaten av 1741 sa at det var kun de danskutdannede prestene som hadde lov å forkynne Guds ord. Men allerede fra slutten av 1700-tallet hadde bondesønnen Hauge brutt loven og reist landet rundt og forkynt, noe han ble fengslet for mange ganger.

Haugianerne ble en bred folkebevegelse ut over 1800-tallet, og i forlengelsen fikk vi lekmannsbevegelsen, som har preget norsk religiøsitet med en sterk folkelig forankring av kristendommen. Tenk bedehusene landet rundt, misjonsbevegelser og andre frivillige kristelige organisasjoner fram mot vår tid. Og grunnlaget for forsamlingsfriheten ble lagt – en hjørnestein i demokratiet.

Innen skolepolitikk sto den trønderske haugianersønnen Ole Vig (1824–1857) fra fattig husmannsbakgrunn, sentralt i kampen for en felles folkeskole for alle uavhengig av klasse. Og folkehøyskolebevegelsen fra 1860-tallet er nok et eksempel på hvordan folk flest klarte å ta eierskap over utdanningen. Enda en motkultur i praksis.

Og utover 1900-tallet bidro arbeiderbevegelsen til å forme det egalitære Norge.

Rekken av folkelige protest- og motkulturer, fram til Nei til EU og dagens Motvind, er vanskelig å se for seg uten denne trygge troen på at folk flest betyr noe, kan ytre seg og forvente å bli hørt. Den aktive distriktspolitikken vi har hatt i Norge, som har gitt langt mer levende utkantstrøk enn f.eks. vårt naboland Sverige, kan også ses på som en del av dette.

Også 17. mai har vokst fram nedenfra, og har en mye mer folkelig forankring enn mange andre lands nasjonaldager. Organiseringen er båret fram med dugnadsånd, av lokale 17. mai-komiteer, Fau og foreldre, og frivillige lag og foreninger. Og det er ikke staten og sentralmakten som feires, men demokratiet og folkets frihet.

Lokal identitet

Man setter ofte den globale og den lokale identitet opp mot hverandre. Man er da ikke «heimfødinger», men globaliserte og verdensvante! Men den lokale identiteten er høyst reell. Det er jo i lokalmiljøet vi omgås i det daglige, det er her vi skaper levende lokalsamfunn. Så i stedet for å tenke at den lokale og globale identiteten er motsetninger, er det mer fruktbart å tenke at en trygg lokalidentitet er selve grunnlaget vi bringer med oss i møtet med det nasjonale og globale. Slik oppstår ekte kulturmøter.

Da er vi tilbake til dialektene. Det ligger identitet og ligger kulturell rikdom i dem. Til sammen gir alle dialektene våre et formidabelt norsk ordforråd. Og det at vi eksponeres for et rikt utvalg av varianter av språket, gjør at vi enklere forstår svensker og dansker enn de forstår oss. Vi blir rett og slett mer språkbevisste.

Og sist, men ikke minst, vi har som ett av få land klart å skape et levende skriftspråk basert på dialektene. Et alternativ til kolonimaktens og den urbane elitens språk. Et skriftspråk som skapte verdenslitteratur fra første stund, fra Arne Garborg og fram til nobelprisvinner Jon Fosse. Kanskje den mest imponerende motkulturen av alle.