Hun har sagt ja, men til hva?

Hun sa ja!

Morgenfrisk og nærmest synlig lettet over beslutningen og å kunne si det høyt inn i en grå novemberdag er Ine Eriksen Søreide (49) klar til et nyhetsmaraton av en dag.

Hun har blitt kalt både partiets drømmedame og prinsesse vil-ikke.

Hun har holdt partiet på pinebenken lenger enn mange har satt pris på.

Hun sier hun tar livsvalget mer av lyst enn av plikt.

Med et liberalkonservativt hjerte og ansvarlig, styrende systemkritisk hjerne skrider hun til verket.

De enorme forventningene

Dyden i Høyre er å forandre for å bevare.

Når Solberg skal erstattes etter mer enn 20 år kommer fornyelsen og foryngelsen med en av få som har jobbet under to partiledere.

Hun skal ha for å gå inn i det med en trygghet og selvtillit hele partiet sårt trenger etter valgnederlaget.

Tingenes tilstand gir Søreide et mandat til å justere politikk, organisasjon og kultur. Det er tid for oppussing på Høyres hus.

Det må bli mer vanlig å stille spørsmål, fremfor å vente på ferdigtygde, vel begrunnede svar fra noen som styrer eller har styrt og dermed først og fremst forsvarer og forklarer det bestående.

Det forventes at Søreide selv kan peke mer konkret enn nå på hvor Høyre må fornye seg politisk. Strammere justispolitikk? Fornyet klimapolitikk? En kamp mot sløsingen? Ny skattedebatt? Nye standpunkt om sykelønn, arbeidsliv og ytelser? Noen nye store reformer innen helse og kommune? Listen er langt fra uttømmende.

Høyre vil nok aldri bli et parti for rask revolusjon, men akkurat nå er det et sjeldent stort rom for å gjøre justeringer.

Det ansvaret hviler på Søreide. Hun må lede an og spille opp til en debatt.

Så er det partiets ansvar å følge med på notene.

Hun forventer et mer spørrende parti. Ansvarlig og systemkritisk. Klare til å stramme inn budsjetter.

Hennes Høyre og tiden vi lever i gir rom for justering av partiets politikk frem mot 2029.

– I den verden vi lever nå, så er det både viktig at vi tør å stille spørsmål ved etablerte sannheter, at vi tør å utfordre og tør å være systemkritiske. Høyre er jo ikke et parti som har tradisjon for å skulle rive ned systemer når de ikke funker. Vi må undersøke hva det skyldes og endre systemene så de fungerer for folk, sa Søreide i Politisk kvarter.

Dette kan bare være konturene av hva hun ser for seg.

I Politisk kvarter torsdag hevet hun seg over å svare på konkrete saker. Det vil ikke holde i lengden.

Hun må gi partiet, velgerne og omverdenen bedre og mer konkrete løsninger. Høyre trenger en oppdatert problembeskrivelse og løsninger som begeistrer. Det krever andre svar enn partiet serverte i valgkampen.

Å finne de svarene blir det vanskeligste for Søreide fremover.

Det etterlengtede svaret

Det blir henne hvis hun vil, har vært omkvedet. I mellomtiden har partiet vært på vent og i et maktvakuum. Selv lederdebatten har virket halvhjertet og avventende på at #IneMåSvare.

Lederkampen kan i praksis avblåses, kampen står om å skape geografisk og politisk bredde i toppledelse og arbeidsutvalg. Det er også spennende, men på et litt annet nivå.

Med Søreide som leder kan den ene nestlederen være ideologisk, tydeligere konservativt forankret, gjerne fra et annet sted enn Oslo. Kall det gjerne blåere enn Søreide.

Den andre kan være mer liberal enn konservativ, mer opptatt av mennesker enn milliarder. Kall det gjerne rødere enn Søreide.

Ine Eriksen Søreides store fordel er ikke bare at hun er dyktig, arbeidsom og svært erfaren. Hun har tillit og kred i hele partiet, i større grad enn Solberg hadde i starten.

Både Høyre-velgere (de som er igjen), potensielle Høyre-velgere og folk som aldri vil stemme Høyre kan se for seg Søreide som statsminister. Hun har erfaringen og auraen som kreves.

De mange fallgruvene

Selv favoritt-kandidaten har sine svake sider. Det brukes ofte mot henne at hun er for privat til å søke og å like det søkelyset en partileder må tåle, særlig i valgkamp.

Andre peker på at hun er for mye utenriks og forsvar, for lite opptatt av gratis ferger, abortlov, ungt utenforskap, rassikring av fylkesveier og regler for skjermbruk.

Den største overgangen for henne blir at hun mister muligheten til å gå i dybden og ha faglig kontroll og detaljkunnskap. Nå kan hun ikke være like godt forberedt til alt hun skal. Som partileder må hun rekke over mye. Uten å ha god tid til å ta alle beslutninger.

Nå gir hun fra seg kontroll. Hun må lære seg å trives med det. Det blir synlig hvis hun ikke klarer det.

Erna er ikke lenger stjerna.

Nå må Høyre venne seg til at det er Ine som skal skinne på sin måte.