3 hours ago
1
Oppdatert:ett minutt siden
Europa ruster opp – men ingen tør si hvorfor. Europa er i ferd med å forandre seg – igjen. EU snakker åpent om krigsforberedelser innen 2030. Tyskland leder an. De samme ordene som en gang tente en hel verdenskrig, brukes nå med nye farger og logoer. Vi kaller det «forsvarsevne», «beredskap», «strategisk autonomi». Men bak ordene ligger det samme mønsteret: frykt, kontroll, og viljen til å samle makt. Og vi – små nasjoner i utkanten av Europa – nikker og følger etter, som om vi ikke husker hva som skjedde sist.
Jeg skriver ikke dette som politiker. Jeg skriver som offiser. Som en som har sett hva krig gjør med mennesker. Som en som har båret sårede og døende ut av stillinger, og sett hvordan krig først ødelegger sjelen – så kroppen.
Min morfar, Trygve, kjempet mot tyskerne i 1940. Han ble sendt til Grini. Han overlevde – men bare så vidt. Han kom hjem, men hjertet tålte ikke mer.
Det samme hjertet bærer jeg i dag, bokstavelig talt. Og det banker urolig når jeg hører Europa snakke om «krigsøkonomi».
For historien begynner aldri med tanks. Den begynner med tanker. Den begynner når ledere snakker om trygghet og samhold – men samtidig strammer grepet. Slik var det på 1930-tallet. Slik er det igjen.
Tyskland har lenge vært motoren bak EU. Nå er de også drivkraften bak opprustningen. Spørsmålet er ikke om de bygger opp – men mot hvem. Er dette forsvar – eller forberedelse til dominans? Vi må tørre å spørre.
Jeg drømte nylig at barnebarnet mitt sto i ruinene av et land vi ikke klarte å beskytte. Han ropte: «Morfar, hvor er du?» Jeg kunne ikke svare. Den drømmen vekket noe i meg.
For jeg vet hva stillhet koster. Min morfars generasjon betalte prisen for at folk ikke snakket høyt nok, tidlig nok. Jeg nekter å svikte ham én gang til.
Han kjempet med våpen. Jeg kjemper med ord. Men kampen er den samme: For friheten. For sannheten. For fremtiden til dem som kommer etter oss.
Knut Arild Nordli,
tidligere sanitetsoffiser i Forsvaret,
Flekkefjord
English (US) ·