Her er plogingens tre utviklingsstadier. Jeg påberoper meg et solid empirisk grunnlag.

Gjennom en mannsalder har jeg utviklet en teori om skiteknikkens utviklingsstadier hos den enkelte skiløper, skriver Kjetil Skaansar i et svar til Simen Sætre. Foto: Kjetil Skaansar

Ikke la deg knekke av plogerne, Simen Sætre!

Jeg bor i skiparadiset Lillehammer, er snart 70 år og har gått på ski siden jeg var fire. Gjennom en mannsalder har jeg utviklet en teori om skiteknikkens utviklingsstadier hos den enkelte skiløper.

Byen er vinterstid full av utenlandske skiturister som vakler seg gjennom sine første skiturer og faller ustanselig – helt til de til slutt behersker plogeteknikken. Denne utviklingen samsvarer mistenkelig godt med det jeg har observert hos både barn og barnebarn.

Jeg tillater meg derfor å påberope meg et solid empirisk grunnlag når jeg nå lanserer plogingens utviklingsstadier.

Stadium 1:
Man lærer å ploge – altså å kante skiene for å regulere farten i nedoverbakke. Uten å komme gjennom stadium 1 kommer man ikke videre, men ender i stedet opp med gips og/eller en varig uvilje mot skisporten. Mange barn og dansker befinner seg i denne kategorien.

Stadium 2:
Man behersker plogekunsten og oppnår dermed økt selvtillit. Likevel er man fortsatt avhengig av trikkeskinnelignende skispor for å holde retning og balanse. Parallelt utvikles en viss forakt – og tidvis aggresjon – mot løpere i stadium 1 fordi deres ploging effektivt utsletter sporene. I enkelte tilfeller kan dette arte seg som hissige avisinnlegg rettet mot skiløpere på et lavere utviklingstrinn. Typiske representanter for stadium 2 er menn midt i ulike varianter av 30- og 40-årskriser.

Stadium 3:
Et slags nirvana. Her råder full kroppslig og mental balanse, helt uavhengig av skispor. Kroppen er så inngått, grov- og finmotorikken så fullkommen at sporene er uten betydning for fremdrift – både i mot- og nedoverbakke. Typiske representanter finner man blant middelaldrende skinerder bosatt på snørike steder (og selvfølgelig aktive skiløpere).

Til slutt vil jeg oppfordre Simen Sætre til ikke å la seg knekke av plogerne, men heller kjempe videre for å nå dette høyeste nivået i skiløpingens edle kunst.