Her er han ikke minoritetenes konge

5 hours ago 5

– Svalbard er en viktig del av Norge, sa kong Harald da han talte på torget i Longyearbyen denne uken.

Han er på øygruppen for å markere at den har vært norsk i 100 år.

Talen han holdt på 78 grader nord går neppe viralt, slik som hans mest kjente tale gjorde.

Det var i 2016 kongen talte om at alle kan være nordmenn, uansett om man tror på Gud, Allah, er fra Somalia, Polen, Syria eller Afghanistan.

Det han mente, var at alle kan bli norske statsborgere og delta i et norsk fellesskap. Selv er han tredjegenerasjons innvandrer.

På talerstolen i det multietniske Longyearbyen nevnte kongen ingenting om dette.

Det ville ikke ha passet seg. For på Svalbard blir ikke utlendingene nordmenn.

De får opphold hvis de klarer seg selv. Men statsborgerskap får de ikke.

Likevel: Utlendinger utgjør nå rundt 40 prosent av innbyggerne totalt. Regjeringen mener det er et problem og prøver å gjøre noe med det.

Beboere uten norsk statsborgerskap er fratatt stemmeretten i lokalvalget.

Mens kongeparet er på besøk, melder Svalbardposten at regjeringen har laget et foreløpig hemmeligholdt forslag om kutt i barnetrygd og kontantstøtte for utlendinger.

Dette er kontroversielt og følsomt på øya. Det blir så synlig at det er forskjell på folk som har barn på samme skole.

Utlendingene er kommet hit på mange måter. Noen gruvearbeidere fikk seg koner fra Thailand. En del filippinere kom via arbeid i turisme og på cruise.

De to gruppene er nå store. De får barn og har mye lengre botid enn nordmenn.

På torget i «hovedstaden» opptrådte barn med mange ulike bakgrunner for kongeparet. De går gjerne i samme barnehage. De lærer norsk språk og kultur på skolen.

De føler seg kanskje norske, men blir det ikke.

Folk fra over 50 nasjonaliteter skal, når de ikke klarer seg selv, dra tilbake dit de kom fra.

Men hvor er det?

Også barn som er født mens foreldrene jobbet her, og aldri har bodd noe annet sted, skal egentlig dra.

Samtidig legges det som var grunnlaget for norsk bosetting ned. Om to uker stenges Norges siste kullgruve.

Kong Harald og dronning Sonja fikk mandag omvisning i Gruve 7. At en over hundre år lang historie med norsk kulldrift stanses, er vemodig og omdiskutert.

Skal Norge virkelig legge ned gruven nå, når den sikkerhetspolitiske situasjonen roper på tilstedeværelse?

«A coal mining problem in a tourist town» sang gruvearbeider og musiker Jan Gunnar Hansen for kongeparet på festmiddagen.

Det var sting i den.

Folk i byen mener de kan fortsette med kull. De håper dette ikke er slutten likevel.

Å ha gruve her for å holde befolkningen oppe, trengs ikke lenger. Folketallet vokser. Det er ikke nok hus til alle.

Men problemet er altså at folk har feil etnisitet. I gruven jobbet nordmenn. Men i vekstnæringen – turismen – har jeg ikke møtt en eneste nordmann.

Hvis tiden for hodelykt, gassalarm, hjem og kjeledress er over, hva skal bli typisk svalbardsk fremover?

Turistsafari til «gammel fangsthytte», turer til «autentisk gruve» og «smak av ekte svalbardkost» guidet av en svenske med thaimat til lunsj?

Det kan gå helt fint, det. Samtidig bør det bo flest nordmenn her.

Om regjeringens innstramminger mot utlendinger vil fungere, er det spørsmål.

Det er for mange uansett bedre enn i hjemlandet, også om man kutter norsk barnetrygd.

At barn med utfordringer ikke får tilpasset opplæring, er normalen i mange andre land.

I gamle dager var det gruveselskapet som drev hele byen.

Longyearbyen var en «company town», hvor gruvearbeiderne bodde i brakker, mens sjefene hadde med koner og porselen og forsøkte å etterape det borgerlige livet på land.

Det skulle være stor og synlig forskjell på høy og lav.

Det er et liv Svalbard har lagt bak seg. Nå vektlegges det trygge familiesamfunnet.

Men om turismen blir så dominerende, kan vi skimte det gamle klassesamfunnet igjen.

Nordmenn flest aksepterer ikke samme type sesongarbeid med lave lønninger. Slik er det på fastlandet også.

Fra Svolvær til Balestrand er turistbransjen avhengig av utlendinger.