Helsingforskomiteens brev til Glenn Diesens arbeidsgiver er hyklersk

Den norske Helsingforskomité skrev nylig en klage på professor Glenn Diesens formidling rundt krigen i Ukraina. Bildet er fra 2022, da Diesen ble intervjuet på podkasten Wolfgang Wee Uncut. Foto: Wolfgang Wee Uncut

Brevet fra Helsingforskomiteen til rektor og styret ved Universitetet i Sørøst-Norge oser av hentydninger om hvor skadelig Glenn Diesens formidling er for universitetets omdømme.

Når man ikke når frem med argumenter overfor forskere som driver formidling på kontroversielle felter, prøver noen ofte å stagge sine meningsmotstandere ved å kontakte arbeidsgiver. Den norske Helsingforskomité (HFK) skrev nylig en klage på professor Glenn Diesens formidling rundt krigen i Ukraina i et brev til rektor og styret ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

I det nokså selvforherligende brevet skriver de at «Helsingforskomiteen har hverken ment at Diesen skal miste jobben, eller at han bør «kanselleres», men vi har kritisert ham gjentatte ganger i offentligheten». Men, hvorfor skulle HFK ellers skifte strategi og skrive til folkene med arbeidsgivermakt? Det ville naturligvis være naivt å tro at HFK ikke vil oppå noe.

Brevet oser ellers av hentydninger om hvor skadelig Diesens formidling er for USNs omdømme. Dette blir ekstra hyklersk fordi HFK ellers har som et hovedfokus å forsvare enkeltstående dissidenters ytringsfrihet, men altså bare i andre land og med andre standpunkter enn de Diesen fremfører.

En gruppe akademikere har forsvart Diesens akademiske frihet på prinsipielt grunnlag. Disse kritiseres av kretsen rundt HFK, som skriver: «Akademisk frihet gjelder for sannhetssøkende forskning og formidling av kunnskap og kunnskapsbaserte synspunkter. Diesen er etter vår oppfatning ofte langt utenfor dette området.»

Mener de at Diesens formidling ikke er beskyttet av akademisk frihet?

Det er nokså vanlig at meningsmotstandere prøver seg med en slik utdefinering, og de synes å tro at universitetsledelsen har som oppgave å være et slags faglig politi. Et særtrekk ved akademisk frihet er imidlertid beskyttelsen mot inngrep fra egen institusjon, og jeg tror vi skal være glade for at en omdømmebyggende ledelse ikke skal kunne sanksjonere forskning og formidling.

Den manglende kunnskapen om akademisk frihet hos HFKs støttespillere er særlig skuffende, fordi de består av et stort antall veletablerte «samfunnsstøtter» som burde vært bedre skolerte. Noen av dem er selv styremedlemmer ved universiteter og høyskoler. Jeg blir usikker på hvordan disse og andre medlemmer av den norske nomenklaturanomenklaturaMenneskene i maktapparatet. nå vil håndtere akademisk formidling de ikke liker.