Har ventet i snart to år på et hjem

Olena Atabaieva og Volodymyr Plutenko deler ett rom med datteren Bogdana på 19 år.

Datteren har cerebral parese og trenger hjelp til det meste.

Familien fikk oppholdstillatelse i 2023, men har fortsatt ikke fått et sted å bo.

– De andre familiene får bolig og kommer seg videre. Vi blir igjen. Jeg tror det er fordi datteren vår har en funksjonsnedsettelse. Jeg føler meg diskriminert og glemt, sier Olena.

Men familien til Olena er langt fra den eneste som venter.

Direktoratet: – De med helseutfordringer må vente lengst

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har ansvaret for å finne kommuner som kan ta imot flyktninger etter at de har fått oppholdstillatelse.

Ifølge IMDI venter personer med helseutfordringer og funksjonsnedsettelser lenger enn andre på å få et sted å bo.

De må i snitt vente seks måneder – dobbelt så lenge som andre flyktninger.

– Vi har registrert at årsaker til at enkelte kommuner takker nei, er manglende kapasitet i helse- og omsorgstilbud, mangel på egnede boliger og økonomiske hensyn i kommunen, sier divisjonsdirektør Halwan Ibrahim i IMDi.

Direktoratet sender forespørsler til kommunene, men kan ikke pålegge dem å si ja.

• Les også om hvor mange flyktninger Norge skal ta imot neste år.

KS: – Krevende for kommunene

Og mange kommuner sier nei til å ta imot flyktninger med store helsebehov.

Ifølge Kommunesektorens organisasjon (KS) handler det ikke om vilje, men om kapasitet.

– Personer med funksjonsnedsettelser må dessverre ofte vente lenger på å bli bosatt, sier fagleder i KS, Nina Gran.

Hun sier at mange kommuner mangler kapasitet i helse- og omsorgstjenestene etter store ankomster fra Ukraina, og at det samtidig har kommet mange flyktninger med behov for omfattende helsehjelp.

Gran sier også at økonomiske ordninger fra staten skaper usikkerhet.

– Tilskuddet som skal dekke ekstra utgifter til personer med nedsatt funksjonsevne har korte frister, omfattende saksbehandling og dekker ikke alle utgifter. Mange får også avslag på saker som er godt dokumentert, sier Gran.

Caritas: – Bryter med hele formålet med beskyttelsen

Mens kommunene sliter med kapasiteten, ser hjelpeorganisasjonen Caritas hvordan ventetiden rammer de mest sårbare.

– Ventetiden er så lang at den undergraver hele ideen om kollektiv beskyttelse. De mest sårbare flyktningene skulle vært prioritert først, men her er det motsatte som skjer – de mest sårbare blir stående bakerst i køen, sier Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge.

Hun forteller at mange familier lever i mottak i måneder og år uten tilgang til helsetjenester og tilrettelegging.

– For noen får det alvorlige konsekvenser. Uten tilrettelagt bolig og nødvendig oppfølging kan helsetilstanden bli ytterligere svekket, i verste fall irreversibelt, sier Joys.

På rommet i Kongsvinger prøver Olena å holde motet oppe.

Hun sier Bogdana blir mer urolig for hver måned som går.

– Hun har ikke kontakt med andre barn, og forstår ingenting. Hun blir urolig sammen med de andre, sier hun.

Departementet: – Uheldig at noen må vente ekstra lenge

Statssekretær Kjetil Vevle i Arbeids- og inkluderingsdepartementet sier det er uheldig at noen må vente ekstra lenge på bosetting.

– Samtidig vet vi at det kan ta tid å bosette personer som har behov for tilrettelegging. For eksempel tar det tid å få på plass boliger og tjenester, sier han.

Han understreker at kommunene har gode økonomiske ordninger for å ta imot flyktninger, og viser til at regjeringen har gjort flere endringer for å få ned ventetiden.

– Blant annet er tilskuddssatsene økt, søknadsfristen utvidet og dokumentasjonskravene forenklet fra 2026, sier Vevle.

Riksrevisjonen sa allerede i 2020 at flyktninger med særskilte behov ventet lenger enn andre. De advarte om at lang ventetid kunne forverre helsen og hindre integrering.

Vevle sier situasjonen i dag er annerledes enn den gangen.

– Bosettingsbehovet for personer med særskilte behov har økt etter krigen i Ukraina, men kommunene har vist stor vilje og evne til å ta imot. Siden 2022 har over 3300 personer i denne gruppen blitt bosatt, sier Vevle.

For Olena og familien betyr det lite akkurat nå.

De sitter fortsatt på ett rom på mottaket i Kongsvinger, snart to år etter at de fikk oppholdstillatelse.

Gir ikke opp drømmen

Olena og Volodymyr prøver å skape en hverdag for datteren Bogdana.

De drømmer fortsatt om et normalt liv for familien sin.

– Det er veldig vanskelig å være barn her. Datteren min fungerer ikke så godt sammen med andre og det er vanskelig for henne å være i stua og på kjøkkenet som vi deler med to andre familier, sier Olena.

Hun forteller at datteren trenger mer oppfølging og helsehjelp enn det de får i mottaket.

– Vi vil leve et vanlig liv med et hjem, lære språket og finne jobb, sier Olena.

Enn så lenge står livet på vent.