Har jeg flyttet til verdens rikeste land eller bare tilbake i tid?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg vokste opp i Paris og flyttet til Norge i 2010. Jeg har alltid vært fascinert av dualiteten nordmenn har når det handler om å navigere mellom high end og feilfritt stylet interiør, og lange helger brukt til å tisse ute uten å vaske seg en eneste gang. Frivillig.

Den norske filosofien «ut på tur, aldri sur» er vanskelig for mange av oss som har kommet til Norge i voksen alder og prøver desperat å passe inn. Jeg visste at Norge hadde praktfull natur, men jeg ville bare se på, ikke ta på den.

Jeg forsto fort at friluftsliv var et absolutt must om jeg håpet å være en del av dette landet. Da måtte jeg også «flykte fra hverdagen». Ufrivillig.

Dette lærte jeg

Det holder ikke å være med på tur, du må være blid i tillegg. Ja, turen er for lang, det regner oppover, og du angrer på at du sa ja til å hjelpe kompisen din å finne en hytte ut på vidden uten adkomstvei.

Men det er ikke lov å bli sur på tur i Norge. Non, non. Til og med norske bikkjer er gladere på tur. I hytteboken kan du lese at alle som har vært der før, har hatt det «helt fantastisk». Tante Wenche var så begeistret at hun til og med har tegnet i den. Hva sa nordmenn? Er ikke livet best på hytta?

Når det gjelder turens vanskelighetsgrad: jo jævligere, jo bedre. Jeg har en nabo på Nordstrand i Oslo som kjører Porsche. Han forklarte meg at poenget med å gå tur er å ha det røft. Han kom hjem en gang og sa: «Vi har sultet, vi frøs, en av oss mistet alle tåneglene sine. Beste tur på lenge!»

For her kommer nok en regel: Alt smaker godt på fjellet. I et land som vinner Bocuse d'Or annethvert år og lager helt nydelig mat, er kriteriene for god mat helt borte på tur. Kvikk Lunsj kan deles i fem. Tørrmat i poser som ligner hundemat og pølser i termos, er delikatesser, selv om det smaker merdemerdeFransk for «dritt»..

Komfort er for tapere

Apropos merde – komfort er en opsjon på tur. Voksne sover i køyeseng på hytta. «Jeg sover like bra i denne kisten av en køyeseng enn i min egen seng», sa ingen. Trenger du å bæsje, må du se dronning Sonja i øynene på utedo. (Vet nordmenn at krigen er over? Fortjener hun ikke en litt koseligere plass?)

Komfort er for tapere. Er det ikke sjarmerende å hoppe over et gjerde med en trillekoffert for å komme til hytta? Been there, done that. Tenk at jeg vokste opp i en leilighet med utsikt mot Sacré Coeur. Jeg tenkte virkelig: «Har jeg flyttet til verdens rikeste land eller tilbake i tid?»

Sprekhet er status. Mens det å ha kunnskap om kunst, litteratur eller historie er status i Frankrike, imponerer du i Norge om du er god i idrett. Kombinerer du dette med å være ute i naturen, er du en legende. En toppsjef som tar merker i Birken, er jo så klart en bedre leder enn en vanlig toppsjef.

Natur er også status for barn. Friluftsavdelinger i barnehage har ventetid og koster ekstra, for det er typisk norsk å betale mer for å ikke få fasiliteter. Antall turer i uken er kriterium nummer én for mange norske familier når det gjelder valg av barnehage. Jeg husker også en mor som sa til meg med fullt alvor: «Jeg vet ikke om min datter kommer til å trives her. Personalet er dyktig, og den pedagogiske planen er flott, men det er ikke nok trær i uteområdet.»

Babyen var ti måneder gammel og kunne ikke gå engang.

Er de med på et realityprogram?

Norske barn sover ute. Lille utlending, du tror sikkert at det er galimatias. Nei da. Skandinaver påstår at det er bra for lunger. Jeg tror mer på en vikingarvet badass-tradisjon. Mine barn har sovet ute året rundt i vogn, og utrolig nok lever alle tre. Det rareste er at de fortsetter å elske å sove ute.

I påsken sov de i en snøhule de selv hadde bygget på fjellet, mens jeg satt inne med et glass Sancerre og lurte på hvor deres oppdragelse hadde tatt en uventet sving.

Generelt sett «nailer» norske barn friluftsliv. Okay, en normal femåring i Norge kan ikke lese alfabetet, men du skal ikke se bort fra at barna kan bore en brønn i en fryst innsjø. En kald og mørk novemberdag sa min datter: «I dag har jeg lært å bruke øks, hammer og spiker i barnehagen. Vi bygger et bord i skogen.»

Hun er også blitt ekspert på dyrebæsj i skogen. Er de egentlig med på opptak av et realityprogram à la «The Island»? Det er jeg fortsatt usikker på. Det jeg derimot vet, er at barna mine er klarere enn meg dersom dommedag kommer. Min datter på seks har allerede flere medaljer fra orienteringsløp enn hele min franske familie over fem generasjoner.

Ute på tur får barna mye ny akademisk kunnskap. Som å måle med pinner eller telle med kongler. Så eksotisk. De utvikler et rikt ordforråd. Barna vet at snø kan være tørr, hard, kram, våt, tung og gul – mens de vokser opp i et land som har én husets hvitvin.

Utkledd som små voksne

Sist, men ikke minst: Skal du være på tur, bør du ha riktig utstyr. Skal du sykle på jobb, må du se ut som du skal delta i Tour de France. I Norge er det ikke farlig om du går rundt med et grusomt grønt pannebånd eller at ditt barn har en lilla regnbukse, for det finnes ikke dårlig vær – bare dårlige klær. Og stygge da.

Jeg forsto hvor norske vi hadde blitt forrige gang vi besøkte familien i Paris. Min datter på fire stoppet oss hver femtiende meter for å beundre hundebæsj. Min datter på seks klatret opp i trær, og min sønn på tre fyrte opp engangsgrillen i parken. De andre barna var utkledd som små voksne og fikk ikke lov til å leke for ikke å ødelegge sine nye lakksko.

I løpet av én generasjon gikk min familie fra «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» til Lars Monsen. Snakk om integreringsreise.