Har du blitt “parterapeut” for egne foreldre? Slik setter du grenser.

Å tjene som parterapeut for egne foreldre er ikke bare belastende i seg selv. Det kan være en rolle som styrer oss negativt i flere retninger, sier psykolog.

Ikke undervurder belastningen av å høre nedsettende ting om noen du er glad i, sier psykolog Anne Kyong Sook Øfsti. Foto: Shutterstock

– Mange familieterapeuter har nok lært nyttige ting ved å observere foreldrenes krangling og konflikter, sier psykolog og forfatter Anne Kyong Sook Øfsti.

Som par- og familieterapeut snakker Øfsti regelmessig med voksne pasienter som befinner seg i en komplisert og krevende situasjon:

Som uoffisiell parterapeut for én eller begge av foreldrene.

– For mange i et turbulent forhold oppleves det som viktig å få barnet til å tro på sin versjon av konflikten. Da er det lett å glemme at barnet også skal ha et forhold til partneren, og at det kan oppleves som svært belastende å plasseres i den rollen, sier hun.

Skilsmissenes tidsalder

Øfsti vokste opp på 1960- og 70-tallet, en tid da mange kulturelle og sosiale normer ble snudd på hodet i Norge. Fra 1965 til 1975 økte eksempelvis antall skilsmisser med hele åtte prosent i gjennomsnitt pr. år.

Foreldrerollen har endret seg mye siden den gang, sier Øfsti.

– Som barn fikk vi sjeldent innblikk i foreldrenes forhold, annet enn det vi selv så og hørte.

I dag oppdrar vi barna våre med helt andre idealer rundt vennskap, kommunikasjon, fortrolighet og deling, sier hun.

Som foreldre bør man være kritisk til hva man deler av irritasjon og negativitet om partneren sin, sier Øfsti.

Dette gjelder også for voksne barn, selv om vi får bedre kapasitet til å håndtere vanskelige følelser senere i livet.

– Uansett hvilken alder du er i, kan det være tungt å bære på foreldres hemmeligheter, eller å høre nedsettende prat om en person man er glad i.

Les psykolog Catrin Sagen sine tips til å sette grenser lenger ned i saken.

Oppdragerrollen har endret seg mye med årene. I dag er det vanlig å dele både gode og vondef følelser med barna. Men vær kritisk med hva du velger å dele, oppfordrer psykolog Anne Kyong Sook Øfsti. Foto: Shutterstock

Kjenner ansvar

Det betyr derimot ikke at vi skal unngå å vise følelser overfor barna, eller å kunne støtte foreldrene våre i krevende situasjoner, understreker Østli.

– At voksne barn kan gi råd og støtte til foreldrene i krevende perioder ser jeg ikke som et problem i seg selv. Men, gjør man vane av å lufte frustrasjoner om partneren til barnet sitt, fordi de føler at barnet forstår dem, kan det imidlertid oppstå en utnyttelse, sier hun.

På sikt kan slike mønstre føre til at barnet kjenner seg ansvarlig for foreldrenes relasjon, sier Øfsti.

– Jeg har snakket med mange som har kjent seg ansvarlige for at de ikke fikk foreldrene til å holde sammen. Jeg har også snakket med pasienter som har kjent et ansvar for at de ikke hjalp foreldrene til å gå fra hverandre, forteller hun.

Et ondt triangel

Psykolog Viktoria Fossheim Solum møter mange pasienter som blir satt i den uheldige rollen.

– Det er et tema som dukker opp igjen og igjen. Noen er allerede klar over problemet, mens for andre er det noe som blir tydelig gjennom samtaler over tid, sier hun.

I psykologien kalles det for “triangulering”: når A og B har et problem, og én eller begge involverer C for å lette på trykket.

Det kan medføre at C blir stående i en vanskelig posisjon, samt at den underliggende konflikten ikke adresseres direkte mellom A og B, forklarer Solum.

– Om man begynner å kjenne seg bundet i en slik dynamikk, er det på tide å tegne opp noen grenser. Det kan være utfordrende, men også nyttig for å ivareta relasjonene.

– Hvordan vet man om man er involvert i en triangulering?

– Triangulering forekommer i ulikt omfang, og vi har alle ulik toleranse og relasjoner med foreldrene våre. Men, hvis man stadig blir mottager av informasjon man egentlig ikke ønsker seg, er det på tide å ta en prat, sier Solum.

Vanskelig å sette grenser

Psykolog, parterapeut og TV-personlighet Catrin Sagen understreker at ingen har ansvar for foreldrenes ekteskap.

– Det kan være overraskende vanskelig å sette grenser for foreldrene våre. Mange føler at de «står i gjeld» til foreldrene gjennom et helt liv, sier hun.

Å tjene som parterapeut for egne foreldre er ikke bare belastende i seg selv, sier Sagen. Det kan også være en rolle som styrer oss negativt i andre retninger.

– Det kan for eksempel være vansker med å erkjenne egne behov overfor andre, konfliktskyhet eller en stadig opplevelse av utilstrekkelighet, sier hun.

Ifølge Sagen går det an å sette grenser overfor foreldrene våre, uten at det oppleves hardt eller ufølsomt.

Her er noen tips:

• Si at du ikke ønsker å ta parti, at det er vondt å se at de strever, men at du ikke kjenner deg i posisjon til å fikse floken.
• Koble på andre slektninger eller venner du vet foreldrene stoler på, eller hjelpe dem å komme i kontakt med et familievernkontor.
• Vær åpen om at du snakker med begge, at du gjerne vil støtte begge, men at du ikke kommer til å holde på hemmeligheter, overlevere informasjon eller snakke stygt om den andre parten.