Håndskriften forsvinner fra den norske skolen

CHRISTOPHER HAANES

kalligraf, bokdesigner og skriftlærer

De siste årene har det vært forsket nok på håndskrift kontra tastatur/nettbrett til at konklusjonene er klare:

Skriving for hånd gir bedre innlæring, stimulerer mer mentalt, forbedrer koordinasjon og gir økt konsentrasjonsevne.

Likevel ser det ut til at læreplanene forblir vage med hensyn til håndskrift.

Det er ingen spor i lærerutdanningen til kompetanseheving, og hvordan bokstavene til syvende og sist blir seende ut blir vilkårlig, tilfeldig og kaotisk.

Det eneste som står i læreplanen for grunnskolen, at «elevene bør lære seg en funksjonell håndskrift».

Men det står ingenting om hvilken skriftmodell de skal lære seg, eller hvordan.

Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

Man kan bare forestille seg hvilket ramaskrik det ville blitt om man hadde behandlet kokkekunst, musikk eller idrett på samme måte som håndskrift behandles i skolen.

En kokkelærling ville fått beskjed om at det var viktig å lage funksjonell mat.

Læreren ville sagt at det var viktig å lære seg å lage personlige retter, men hvilke råvarer som ble brukt, på hvilken måte de ble behandlet eller presentert, ville blitt overlatt til tilfeldighetene.

En musiker ville fått utdelt en synth, eller en software og et tastatur, og blitt fortalt at akustiske instrumenter, øving på et faktisk instrument, var avleggs, reaksjonært og bakstreversk, at slikt noe er som å ville ha tilbake hest og kjerre.

Ikke snakk om at akustiske instrumenter og manuell øving kan tilføre elektronisk musikk noe, eller at dette kan inngå i et spennende vekselspill.

Idrettsutøveren ville ikke trenge å sette av tid til øving, eller til å lære seg tekniske ferdigheter fra andre, men få beskjed om at det var den personlige følelsen av å uttrykke seg gjennom idretten som var viktigst.

Det er sider ved håndskriften som ikke direkte berøres av nyere forskning, men som fortjener oppmerksomhet.

Kan man for eksempel si, slik det sies i læreplanen for grunnskolen, at «elevene bør lære seg en funksjonell håndskrift» uten å gå nærmere inn på hva dette innebærer? For hva innebærer det?

For det første krever det å tilegne seg en funksjonell håndskrift mye øving.

For det andre betyr en funksjonell håndskrift at man tar utgangspunkt i vår skrift, vårt alfabet, og at dette er noe vi deler.

Derfor er alfabetet i stor grad normativt. Det skal ikke mye til før en A blir en H, eller omvendt. Det skal ikke mye til før en n blir en u. Før en to l-er blir en n & cetera.

For det tredje innebærer det at skriften har en viss flyt, slik at skrivingen under tidspress kan foregå mer uanstrengt. Dette kan selvsagt ta tid: Innlæringen kan foregå langsomt, og så gradvis bli mer flytende.

Men skriftmodellen må ha sammenbindinger; det er minstekravet. Sammenbindinger (ligaturer) oppstår naturlig i en moden håndskrift, men det finnes noen som er helt grunnleggende, og som kan innlæres tidlig.

Innøving av en jevn, normativ skrift må være utgangspunktet for en naturlig utvikling av en individuell, «personlig» skrivestil.

Vi kan ikke begynne i andre enden; man kan ikke først utvikle en personlig håndskrift og samtidig forvente at den kan forstås av andre. 

Bruken av nettbrett går på bekostning av å skrive bokstaver, og øving på å skrive tekst for hånd, har gjort situasjonen så prekær at til og med hardbarka teknokrater begynner å uttrykke skepsis.

En side fra artikkelforfatterens skriftmodell.

Lærerne lærer tilnærmet ingenting om skrift eller håndskrift på lærerskolen.

For hver generasjon lærere blir skriveferdighetene dårligere. Tavlen er erstattet med et i håndskriftssammenheng ubrukelig white-board, der den ikke-gjenvinnbare tusjen sklir rundt som Bambi på isen.

Elevene vet ikke hvordan de skal sitte eller holde i en penn så de ikke får skrivekrampe, eller hvordan bokstavene skal se ut. «Uttrykk deg nå!» kan være den pedagogiske rammen.

Så får man heller klø seg i hodet ti år etterpå når de ikke kan lese sin egen skrift, og ingen andre heller.

At bokstavene vi så velger på nettbrett eller PC egentlig kan forstås som en samling strøk, mer enn tilfeldige identitetsmarkører eller assosiasjonsvekkere, faller oss ikke inn, fordi vi knapt har skrevet bokstaver.

Så vi velger helt vilkårlig fra menyer bestående av tusener av fonter, hvorav kanskje en skarve prosent av disse virkelig er gode, og ender opp med en lengsel etter enten stive mekaniske uttrykk (Helvetica) eller overdrevent håndlagde venstrehåndsskrifter (Justlefthand).

At håndskrift skal ha noe med vår skjerm- eller trykkskrift å gjøre faller oss ikke inn. Selv om det er et historisk faktum at skrift kommer av å skrive.

Noen av oss lengter etter våre besteforeldres løkkeskrift, i den tro at dersom vi bare får løkkene tilbake så vil alt glimre som en blendahvit barndom.

Mens vi ser på at barna ikke klarer å holde pennen og knoter ned de merkeligste kråketær og maser på oss om å få pædden tilbake.

Foto: Shutterstock

Istedenfor kunne vi kanskje justert ned forventningene litt, og tilbudt en modernisert skriftmodell som er innenfor rekkevidde, som har lang fartstid og noen hundre års utvikling bak seg.

Og som begynner med bevegelsesmønstre og gradvis økes i vanskelighetsgrad.

Uansett kan selvsagt løkker forekomme i en håndskrift som etter hvert har vokst naturlig fram med skriving.

Sammen med alle mulige originale og spennende uttrykk som kommer med tid, der originalitet ikke er målet i seg selv, men en heldig bivirkning.