Han ble oversett

Johannes Høsflot Klæbo under pressekonferansen etter femmilsgullet. Foto: Richard Sagen

KOMMENTAR: For noen uker siden ble han oversett av idrettsgallajuryen. Nå overskygger Klæbo alle andre i norsk idrett.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø, han som ledet juryen til årets idrettsgalla, så ut til å kose seg på tribunen sammen med de andre prominente norske idrettslederne.

Idrettspresident Zaineb Al-Samarai var der, kulturminister Lubna Jaffery og skipresident Tove Moe Dyrhaug, hun som stusset over at seks gull i VM på hjemmebane ikke var nok til pris på Idrettsgallaen.

Erik Røste (til venstre) sammen med Tore Øvrebø og Zaineb Al-Samarai. Til høyre står Tove Moe Dyrhaug ved siden av Lubna Jaffery. Foto: Lise Åserud / NTB

Alle sammen fikk se idrett i verdensklasse, med tre nordmenn i hovedrollene:

Emil Iversen, mannen med det eventyrlige comebacket.

Den tapre Martin Løwstrøm Nyenget, som falt fra en medalje på VM-femmila i fjor og som kjempet i fem lange mil for å riste av seg konkurrentene.

Og så var det Johannes Høsflot Klæbo, og det er ham dette skal handle om.

Se Adressa-fotograf Richard Sagens bilder fra Klæbos sjette gulldag:

Han sto med fem gull på fem distanser før den avsluttende femmila.

I tillegg til de tre norske konkurrentene (Harald Østberg Amundsen måtte bryte), var finske Iivo Niskanen en av få utlendinger som var ventet å ha en en sjanse til å holde følge.

– Sprintkula betyr ingenting, sa Niskanen for snart ti år siden.

Da var han selv verdens kanskje aller beste. Klæbo var unggutt, på vei opp og hadde vunnet verdenscupen i sprint.

Det lot ikke Niskanen seg imponere av. Han svarte slik da han fikk spørsmål om hva han visste om unggutten fra Byåsen:

– Ikke mye. Han er en interessant løper i klassisk, men for meg er det først når du vinner femmila du er en virkelig idrettsutøver.

Iivo Niskanen tidlig i løpet på lørdagens femmil. Foto: Richard Sagen

Dette var altså i 2017. Året etter ble Klæbo olympisk mester for første gang.

Med en morfar som trener, ved å tenke innovativt, blant annet med sitt eget «Klæbo-klyv», ved hjelp av en langsiktig plan der massiv høydetrening nå inngår, hadde Klæbo tatt det første steget mot å bli en legendarisk langrennsløper.

Han fortsatte å prestere.

I mesterskap etter mesterskap vant han sprinten, sprintstafetten og gikk sisteetappen på det norske stafettlaget som vant.

Om Niskanen ble imponert?

Ikke godt å si. Under forrige OL tok Klæbo bronse på 15-kilometeren. Niskanen vant.

Klæbo hadde fortsatt til gode å vinne et distanserenn i mesterskap.

Barrieren ble brutt i fjor. VM på hjemmebane ble fullkomment. Klæbo vant alt, også femmila.

Og nå, denne lørdagen sent i februar i Val di Fiemme, hadde han alle muligheter til å kopiere alt sammen.

I løpet av de siste to ukene har Klæbo fått merke at OL er noe annet for en langrennsløper enn både VM og verdenscup. Han har fått en helt annen type oppmerksomhet.

Nå er Klæbo en snakkis i områder som vanligvis bryr seg minimalt om ski. Markedspotensialet hans har økt enormt.

Ser vi historisk på det, og tar med alle idrettsutøvere som noen gang har representert Norge i inn- og utland, er det ingen som når opp mot det Klæbo har levert.

Verden har aldri sett en bedre skiløper og norsk idrett har aldri sett en større utøver.

Johannes Høsflot Klæbo blir gratulert av juryleder for Idrettsgallaen, toppidrettssjef Tore Øvrebø. Foto: Richard Sagen

De tre nordmennene gikk lenge i tet. Til slutt ble det for tungt for Iversen, og Klæbo og Nyenget utgjorde en lederduo.

Nyengets eneste håp var å kvitte seg med Klæbo før spurten, men i stedet var det trønderen, igjen, som rykket og avgjorde nok en OL-distanse.

Niskanen brøt tidlig. Hans storhetstid er over.

Iivo Niskanen (til høyre) og Harald Østberg Amundsen måtte bryte femmila. Foto: Richard Sagen

Hva han tenker om Klæbo nå?

Vi kan bare tenke oss til det.

At Klæbo, som tidenes vinterolympier og med alle merittene han har over snart ti år, prestasjonsmessig er tidenes største norske utøver, er det lett å argumentere for.

Et annet spørsmål er hvem som er Norges største idrettsstjerne i dag.

På et eller annet forunderlig vis ble både Klæbo og treneren hans, morfar Kåre Høsflot, oversett da det ble delt ut priser under Idrettsgallaen på nyåret.

Kulturminister Lubna Jaffery og toppidrettssjef Tore Øvrebø jubler sammen med Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen. Foto: Richard Sagen

Herrelandslaget i fotball ble de store vinnerne. Ståle Solbakken fikk prisen for årets trener, landslaget vant i kategorien «årets lag», mens den vi anser som nasjonens fremste idrettsprofil, Erling Braut Haaland, både vant utøvernes pris og «årets mannlige utøver».

Haaland tjener mer penger, er utøver på toppnivå i en verdensidrett, stjerne på landslaget og er kjent i hele verden.

Likevel er min påstand at Italia-OL har gjort Klæbo større.

Det finnes ikke verdensrekorder i langrenn, men ingen har noensinne prestert på det nivået Klæbo gjør. Det er begrenset antall nasjoner som deltar, men det kan ikke Klæbo lastes for. Han vinner uansett hvem som stiller opp.

Erling Braut Haaland, stjerne på Manchester City og det norske landslaget. Foto: Peter Powell / Reuters

Akkurat nå er det ingen norsk utøver som presterer på et høyere nivå, og de siste ukene har altså resten av verden fått det med seg.

Det gjør at selv Haaland i en periode fremover må spille andrefiolin i norsk idrett.

Og Idrettsgallaen neste år?

Der blir Klæbo umulig å utelate.