Gravereportasje om grov vold og selvskading blant unge presenteres som påskekrim

Temaet i «764» presenteres gjennom å rappe en rekke designelementer og narrative grep fra horror- og true-crime-sjangeren, på en måte som etter hvert tydelig overskrider grensen mellom journalistikk og underholdning, mener innleggsforfatteren. Foto: Illustrasjon: Terje Tønnessen

Her har det vært en presseetisk svikt i Aftenposten.

Redaksjonens gravesak om nettverket «764» er oppsiktsvekkende av flere årsaker. Først og fremst på grunn av opplysningene om et kriminelt nettverk som lokker barn og tenåringer. Dette er et prisverdig gravearbeid av stor samfunnsinteresse, som journalistene bør høste vesentlig honnør for.

Men det finnes også en annen side ved saken: en rekke usmakelige redaksjonelle valg i den digitale presentasjonen av arbeidet, som i ytterste konsekvens får det til å fremstå som om Aftenposten utnytter den svært sensitive tematikken for å høste klikk fremfor å drive folkeopplysning. Det er en presseetisk svikt.

True crime som redaksjonell mal

A-magasinets reportasje handler om unge som blir lokket inn i et hemmelig nettverk på internett, kalt «764». Der presses de over tid til å begå grov selvskading, tortur og i ytterste konsekvens selvmord. Dette er svært sterk kost, med mye eksplisitte bilder, kledd i det jeg vil kalle et patosfylt og fryktfremkallende språk.

Som Aftenposten selv påpeker i sine etiske vurderinger, er informasjonsbehovet reelt og stort. Dette rettferdiggjør detaljerte skildringer og sterk bildebruk. Det er riktig.

Imidlertid presenteres temaet gjennom å rappe en rekke designelementer og narrative grep fra horror- og true-crime-sjangeren, på en måte som etter hvert tydelig overskrider grensen mellom journalistikk og underholdning. Artikkelen er en feature-sak, hvor hensynet til god historiefortelling har en større rolle. Men også featuresjangeren må balansere fortellergrep mot saklighet og opplysning. Her ender vi med et resultat som er ganske spesielt.

Her er rennende, rødmalte overskrifter og satanistiske tegn strødd utover reportasjen. De grafiske bildene av skadede barn flakker, skjelver og hopper ut av skjermen; et visuelt grep tatt fra horror-videospill og voldsfilmer, for å skape maksimal skrekk- og skvette-effekt.

Språket bygger opp under en underholdningsmessig presentasjon: «Ingen er trygge [ ...] Flere kommer til å utsette seg selv eller andre for alvorlig fare i denne verdenen ingen noen gang har sett maken til. Spørsmålet er bare hvor mange.» «Noe ingen i denne verdenen har sett maken til» er en trumpiansk anglisisme etter journalistenes eget skjønn, som underbygger inntrykket av at målet er dramatisk effekt snarere enn nøktern formidling.

Jeg stusser også over passasjen med journalistenes personlige reaksjoner: «Å, fy faen», «Jeg orker ikke mer». Dette er et dramaturgisk grep lånt fra true crime-sjangeren, der reporterens sjokk brukes til å bygge skrekk og spenning hos publikum.

Hvor fenomenet kommer fra, hva ekspertene sier, og hvordan politiet jobber med saken, vies mindre plass. Politiets kommentarer dreier seg, i likhet med journalistenes, stort sett om hvor voldsomt og skremmende de opplever fenomenet. Igjen har balansen sviktet.

Saken ble publisert lørdag før påskeuken, pakket inn som Aftenpostens egen påskekrim. Totalinntrykket er underlig.

Presseetisk overtramp

Stoff om selvmord og selvmordsforsøk, i utvidet forstand grov selvskading, skal etter god presseskikk gis «en nøktern fremstilling», etter Vær-varsom-plakatens punkt 4.9. Videre: «Det kreves høy aktsomhet og ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen.»

Dette er det god grunn til. Reglene finnes blant annet på grunn av forskning på den såkalte Werther-effekten: at grafisk mediedekning av selvmord kan utløse en smitteeffekt. Når selvskading, tortur og selvmord blant barn presenteres med horror-estetikk og fryktfremkallende fortellergrep, er det en svikt i rolleforståelsen.

Det samme gjelder Vær-varsom-plakatens punkt 4.1, som krever «saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», og punkt 4.12 om at bilder skal underlegges de samme aktsomhetskravene som tekst og tale. Her er det tvert imot spedd på så mye som mulig.

Dette handler ikke om graveprosjektet som sådan, som er et svært godt og grundig stykke arbeid. Det handler om redaksjonelle vurderinger knyttet til presentasjonen av materialet, som tross sjangeren bør levne respekt for tematikken og ofrene som skildres.

Når virkemidlene brukes så massivt som her, er det legitimt å spørre om målet først og fremst er saklig folkeopplysning – eller å sjokkere leserne og hente flest mulig klikk. Aftenposten bør forklare hvilke redaksjonelle vurderinger som ligger bak.

Peder Nyeggen studerer samfunnsøkonomi og har erfaring som journalist. Han har en mastergrad i filosofi og har vunnet Kåre Willochs minnestipend.