Gatene blir ikke tryggere hvis vi kaster 13-åringer i fengsel

De to største bekymringene en forelder har, er at deres eget barn ikke vil klare seg godt i livet, eller at det blir utsatt for noe farlig eller skadelig. Den siste tiden har vi sett mange eksempler på begge deler, og i begge tilfeller har vi som samfunn sviktet. En rapport om ungdomskriminaliteten i Kristiansand fra i fjor, viser en økning i kriminalitet blant jenter under 18 år. De har tatt innpå guttene i voldskriminalitet. Rapporten viser også at ungdommene som utfører kriminelle handlinger er yngre enn før. Antallet barn under 15 år som utøver vold, har fordoblet seg i løpet av de siste årene.

Vi har ikke klart å beskytte de barna som har blitt utsatt for ran, trusler og grusomme situasjoner som ingen barn skal oppleve. Vi har også sviktet barna som begår kriminaliteten. Det er nemlig ikke slik at et barn plutselig våkner opp en dag og tenker: «I dag skal jeg begynne å drive med kriminalitet.» Det er heller ingen barn som våkner med en medfødt trang til å begå voldshandlinger eller ran, kun fordi de har innvandrerbakgrunn.

Men slik fremstilles det altså av enkelte partier. Og det kan vi ikke la forbigå i stillhet.

Når frykten griper oss, og vi ser fullstendig uakseptable tendenser i samfunnet, tyr enkelte partier til lettvinte, men totalt feilslåtte løsninger for å fremstå handlekraftige. Tiltak som i realiteten vil gjøre vondt verre.

Det er nemlig ikke slik at gatene i storbyer som Kristiansand og Oslo blir tryggere hvis vi kaster 13-åringer i fengsel. Ei heller hvis vi stanser all innvandring. Og gatene blir i alle fall ikke tryggere av at vi tar barnetrygden fra familier som sliter fra før, og hvor barnet i familien står på kanten av stupet.

Bak et hvert barn som begår kriminelle handlinger, skjuler det seg ofte en historie med komplekse problemer knyttet til faktorer som rus, sosioøkonomiske utfordringer, trangboddhet og sosial eksklusjon. Vi snakker om ungdommer som gang på gang får bekreftet at storsamfunnet ikke bryr seg om dem eller er et sted de ikke hører hjemme her. Det er dette vi må unngå, og det klarer vi kun å gjøre ved å hjelpe barna ordentlig. Da kan vi ikke ty til enkle og feilslåtte løsninger i jakten etter å utvise handlingsevne.

Et eksempel på slike enkle og feilslåtte løsninger er FrPs forslag om å senke den kriminelle lavalderen. Det har Danmark erfart før oss da de i 2010 senket den kriminelle lavalder til 14 år, før de to år senere økte den igjen. Da det ble forsket på dette, fant man at dette ikke minsket sjansen for at 14-åringer skulle begå kriminelle handlinger. Tvert imot viste forskningen at de som hadde tidlig kontakt med rettssystemet, hadde større sjanse for å begå nye lovbrudd. Så ikke bare er et slikt grep nytteløst, det gjør også situasjonen verre.

Å anerkjenne at det ikke finnes noen kvikkfiks, er ikke det samme som å si at det ikke er mulig å få på plass akutte tiltak raskt. Vi vet nemlig allerede hva som funker.

Forskning fra Oslo og erfaring fra blant annet Danmark viser at det som funker i forebyggingsarbeidet er å bygge tillitsfulle relasjoner med ungdom, ved å møte dem på deres egne arenaer.

Derfor foreslo Venstre i fjor høst å igangsette et pilotprosjekt i Kristiansand og Oslo, hvor unge i risikosonen for å begå kriminalitet følges tett opp av flere hjelpeinstanser, som samarbeider om å hjelpe barna. Med vår løsning følger en trygg voksenperson det enkelte barnet til og fra skole, til fritidsaktiviteter og blir med på foreldremøter. Barnet kan også få prate med en psykolog, jobbe med sinnemestring eller få hjelp fra barnevernet. Barnets foreldre kan få hjelp og støtte hvis de trenger det. Danmark har forsøkt det med nedgang i antallet unge som blir anmeldt og dømt i København som resultat.

Det er selvsagt også behov for å ha på plass tiltak som også treffer de ungdommene som allerede har begått kriminelle handlinger, både for å beskytte samfunnet rundt og for å hjelpe ungdommene til å komme seg bort fra det skadelige sporet de er i.

Et slikt tiltak er ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Dessverre fungerer ikke ordningen etter intensjonen i dag. De største problemene er at straffen ikke fylles med riktig innhold, at tilgjengelige tiltak varierer fra kommune til kommune og at reaksjonen ikke kommer i gang raskt nok. Barneombudet har flere ganger påpekt at det flere steder særlig er mangel på tiltak knyttet til psykisk helse, fysisk og seksuell vold og rusproblematikk.

Ungdom som har begått kriminalitet må fanges opp raskt. De må få en følbar reaksjon og hjelp til å avslutte det som kan være starten på en kriminell løpebane.

Å bure inn ungdom som sliter, er som å sette på et plaster på et brukket bein. Et barn på vei ut av fengsel er langt mer sint og frustrert enn det var på vei inn. Forebygging og hjelp ut av kriminaliteten gir beviselig en bedre langsiktig effekt, enn at fengslede barn skal vente på at kriminelle gjenger tar imot dem med applaus på utsiden av murene.

Hvis vi lykkes i å hjelpe barna som sliter, lykkes vi i å ramme de kriminelle gjengene. For et barn som har det bra, virker ikke veien inn i de gjengkriminelles klamme favn lenger forlokkende. På den måten bidrar vi også til å stoppe tilstrømningen til de kriminelle miljøene.