Frifunnet, men dømt

Forestill deg dette: Du sitter med venner, på lesesalen eller på jobb – og så kommer telefonen som endrer livet ditt. Politiet sier du er mistenkt for voldtekt og ber deg komme inn til avhør.

Du vet du er uskyldig, men følelsen av panikk griper deg umiddelbart. Fra nå av lever du ikke lenger i trygghet – fra nå av er du mistenkt.

Dette er virkeligheten for altfor mange menn som feilaktig anklages for voldtekt i Norge. Som forsvarer i sedelighetssaker gjennom mange år har jeg sett hvordan uskyldige menneskers liv kan bli fullstendig ødelagt av falske anklager.

Én av dem er «Peter», 21 år gammel student. En kveld er han ute med venner, møter en jente, flørten går lett, og de ender opp hjemme hos ham. De har sex, utveksler telefonnummer og alt virker greit. Neste dag kommer det frem at jenta har samboer som vil vite hvor jenta har vært den natten – og plutselig står Peter midt i en voldtektssak.

Syv måneder senere anmeldes han for voldtekt, og marerittet starter.

Konsekvensene er brutale. Peter får panikk, mister konsentrasjonen, sover dårlig, og det går ut over studiene hans. Han er redd for at alle rundt ham skal finne ut at han er anmeldt for voldtekt. Han vet at dette kan koste ham venner, familie, jobbmuligheter og framtiden hans.

Peter er «heldig». Jenta kontakter ham og gir beskjed om hva han skal si til samboeren hennes – at de ikke hadde sex. Peter tar opp samtalen på mobilen, og dermed har han avgjørende bevis på at jentas anmeldelse er falsk.

Likevel henlegger politiet saken mot Peter på «bevisets stilling», når det åpenbart ikke har funnet sted et straffbart forhold. Når Peter anmelder henne for uriktig forklaring, blir den henlagt – men de endrer henleggelsen av voldtektsanklagen til «intet straffbart forhold».

Politiet etterforsker voldtektsanklagen med full styrke, men virker uinteressert i å etterforske løgnen. Det er dessverre ikke unikt.

Ifølge Oslo-politiet er rundt 6–7 prosent av anmeldte voldtektssaker muligens falske. Likevel fører nesten ingen av disse til tiltale, og enda færre ender med dom. Den høye terskelen for å etterforske og straffeforfølge falske anmeldelser er et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

Høyesterett har tydelig sagt at falske voldtektsanklager må tas alvorlig, fordi konsekvensene er så alvorlige. Likevel ser vi gang på gang at saker henlegges, selv når bevisene ligger på bordet. Politiets ressurser virker ikke å rekke til – eller så mangler viljen.

For dem som feilaktig anklages, er konsekvensene ofte dramatiske. Noen får PTSD, mister jobben, faller ut av utdanning, mister venner og familie, og isolerer seg fullstendig. Sosiale medier gjør at ryktene spres raskt. «Det er jo ikke røyk uten ild», tenker mange. Et fotavtrykk på internett som ikke lar seg viske ut.

Ingen ønsker å bagatellisere voldtekt. Tvert imot. Men vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig. Rettssikkerhet handler ikke bare om å beskytte voldtektsofre. Den handler også om å beskytte uskyldige mennesker mot falske anklager.

I dag finnes det knapt systemer som hjelper mennesker som Peter. Ingen oppreisning, ingen beklagelse – bare en kald henleggelse på «bevisets stilling».

Dette er ikke godt nok.