Fra VM-sølv til kampen mot seg selv: – Hadde vært mye lettere å ikke være her

– Jeg har hatt mye angst. Jeg har vært veldig mye deprimert. Det kom bare som et veldig sjokk på meg.

Det forteller kickbokser Amalie Anker til NRK. Hun har det siste halvåret kjempet sitt livs tøffeste kamp.

Kampen mot seg selv.

For Amalie har smilet alltid vært en viktig del av henne, men over sommeren forsvant det. Hun isolerte seg hjemme og så seg nødt til å ta en pause fra idretten hun elsker.

Livsgnisten var borte.

– Jeg har måttet ta én dag om gangen for å klare å komme meg opp av senga, forteller hun.

De mørke tankene kom.

Men en ting har holdt henne oppe.

Fokus på kvinnehelse

Hun har tidligere vært åpen om at kvinnehelsesykdommene endometriose og adenomyose har preget livet hennes. Det samme har et lavt stoffskifte. I 2024 ble hun nominert til Banebryterprisen av Endometrioseforeningen.

Men det siste halve året har ikke smerten bare vært fysisk. Sykdommene preget etter hvert det psykiske, og etter noen private hendelser møtte hun den berømte veggen.

– Jeg trodde aldri at det skulle komme så langt ned som jeg var, forteller hun.

Da også de fysiske smertene ble for store, ble hun innlagt på sykehus en ukes tid i høstferien.

Livet føltes plutselig håpløst, bare noen måneder etter hun hadde vært på pallen i verdenscupen.

– Det hadde vært mye lettere å ikke vært her, egentlig. Så det var mange bekymringer fra alle rundt meg om at det jeg skulle velge å avslutte livet mitt, forteller Amalie.

Moren Margareth var spesielt bekymret og reiste ukentlig inn til Oslo fra Arendal for å passe på henne. Amalie brukte også mye tid hjemme i Arendal. Hun sov lite og det gjorde at problemene bare eskalerte.

– Frykten for at hun skulle ta sitt eget liv var et vedvarende mareritt. Dag som natt, forteller Margareth.

Amalie begynte også å gå ukentlig til psykolog i løpet av høsten.

Der får hun hjelp til å sortere de mørke tankene.

– Jeg har ting å leve for. Jeg skal jo ikke gi opp i en alder av 27 år.

Selv om hun fortsatt ikke er helt frisk, har hun likevel bestemt seg for å snakke åpent om problemene sine. For hun har erfart at det er flere som er i samme situasjon som henne.

Ifølge SSB kjenner hver tredje person under 44 år lite mening med livet. Mens det er over 40 prosent av personer i alderen 16–36 år som har hatt selvmordstanker. Det viser StatusUng-undersøkelsen fra 2024.

Å snakke om problemene har også fjernet mye av skamfølelsen for Amalie.

Smilet som fasade

Det er nemlig ikke lett å se på 27-åringen at hun fortsatt sliter. For smilet er tilbake.

– Jeg har nok hatt en veldig fasade, forteller hun.

I 2022 var hun med på TV 2s realityprogram «Kompani Lauritzen: Tropp 1», en annen versjon av militærkonseptet som ordinært har norske kjendiser som deltagere. Det var første gang hun turte å åpne seg opp, etter anbefaling fra «befalet».

– Det er vel egentlig det jeg har lært mest derfra, at jeg har blitt mer åpen. Det å tørre å fortelle hvordan jeg har det og snakke om følelser.

Da hun gråt på TV, innså Amalie at det var rart å ikke kunne vise hele følelsesspekteret også foran sine egne venner. Amalie var med helt til siste episode.

En av dem som fulgte henne tett i TV-programmet var John Hammersmark, bedre kjent som «Kapteinen».

Han forteller at de i løpet av programmet fisker frem de store følelsene som frustrasjon, fortvilelse og meningsløshet. Det er bevisst da dette gir en perfekt arena for å tvinge frem personlige prosesser i fellesskap med de andre deltagerne.

– Det fine med «Kompaniet» er at du slipper ikke unna. Du blir tvunget til å interagere på et sosialt nivå der du ikke har noen vei utenom.

Han husker at Amalie ankom leiren som en person med god fysisk kapasitet og godt humør. Likevel skinte det gjennom at hun ikke var helt sikker på det personlige planet, og at hun fremsto lukket.

Etter hvert åpnet hun seg mer og mer.

– Du får personlige tilbakemeldinger flere ganger i uka. Da har du godt grunnlag for å lære, sier Hammersmark.

Han understreker at han synes det er utrolig trist hvordan Amalie har hatt det den siste tiden. Likevel er han imponert over at hun tør å være åpen om sine problemer.

– Skoleeksempel, sier «Kapteinen».

Amalie takker for at «befalet» bryr seg, også etter at TV-innspillingen er over. For det er ikke mange ukene siden de hadde en god telefonsamtale.

– Man kan jo tro at de bare er på TV, og at man ikke har noen kontakt med dem i ettertid. Men han er veldig støttende og var veldig sånn at «er det noe, så må du ringe meg», forteller Amalie.

Håpet på retur

Treneren hennes, Daimi Altin har inntil nå hatt et håp om at Amalie kan komme tilbake i bokseringen. Hun er tross alt bare 27 år.

– Potensialet er fremdeles der. Hun har ikke nådd hele potensialet sitt, sier Altin.

Med to VM-sølv er det ikke tvil om hva treneren fortsatt mener er hennes potensial.

For det var først da de møttes igjen, etter et halvt år uten å møtes, at det gikk opp for Altin at beslutningen var endelig.

– Jeg kjente på det når jeg holdt rundt henne nå.

Treneren beskriver henne som en gledesspreder og en utrolig dyktig utøver. Selv er Amalie tydelig på at toppidrettslivet er over.

– Jeg skal nok aldri på landslaget igjen, dessverre.

Nå gjelder det å finne gleden med idretten igjen.

Ser fremover

Etter at Amalie innså at hun var nødt til å gi seg med toppidretten, måtte hun sette seg nye og realistiske mål. Nå er målet å komme tilbake i livet, være en del av kickboksingmiljøet og kanskje få til en trening i uka.

Hun har også vært sykmeldt fra jobb, og slitt med å holde tritt med studiet. I disse dager er hun i praksis i en barnehage.

NRK møtte henne i treningshallen på Bjølsen i Oslo. Her har hun ikke vært siden i sommer.

Amalie legger ikke skjul på at det var tøft å møte opp i hallen og ta på seg boksehanskene igjen. Hun har hvert nære på å avlyse denne treningen flere ganger. For dørstokkmila er lang.

– Når folk spør hvordan det går, er det alltid vanskelig å svare. Nei, det har jo ikke gått bra. Skal jeg ljuge og si at jeg har det bra, eller skal jeg bare være ærlig?

Gjennom den mørke høsten med tankekjør og mye smerter, var det spesielt én person som holdt henne gående.

Hennes fire år gamle tantebarn.

For på tunge dager har niesen vært medisinen som har snudd dagen, fra det negative til det positive.

– Har jeg hatt en dårlig dag og ringer henne, så har jeg ikke en dårlig dag etter det igjen, forteller Amalie.

Dermed ble tantebarnet også en viktig grunn til at Amalie klarte å se fremover.

– Hun er så glad i tanta si at for min del, har hun vært den eneste som har klart å gjøre at jeg holder meg i live i dag, forteller Amalie åpenhjertig.

Niesen betyr alt for henne.

– Når de svarte tankene har vært der, så har jeg tenkt: Tenk på henne, tenk på henne. Jeg kan ikke la henne gå i begravelsen til tanta si.

Dermed kan de begge se frem til at niesen skal komme til Oslo på tantebesøk dette året. Til en tante som igjen smiler fra øre til øre.