Dro verden rundt med kamera, tenåringer og en stor hemmelighet

Tre fredager i juni 1993 rullet en dokumentarserie over skjermen på TV 2. Folk fikk se skandinaviske ungdommer blant væpna menn oppe i de colombianske fjellene. I området foregikk kokainproduksjon.

Hele prosessen ble vist på TV. Kokablader til tørk på bakken. Gryte med blader og kjemikalier. Pasta med råkokain – som ungdommene smakte på.

Dokumentarserien «Kom nærmere, Colombia» ga innblikk i noe få skandinaver hadde sett før.

Men verken de som så på, TV-kanalen som sendte serien eller ungdommene som var med som programledere, visste at serien skal ha vært finansiert av den amerikanske etterretningstjenesten CIA.

I denne artikkelen kan du lese om:

• Reisen til fjellet i Colombia
• Hjalp Frp inn på Stortinget
• Når det banker på døra en aftentime
• En dekkhistorie blir til
• Meldingene fra «John» og FBI-etterforskningen
• En snartur innom Mossad?
• Den påståtte jobben for MI6

Mikkelai Downing husker første møte med den karismatiske TV-mannen som dukket opp i spansk-klassen hans. Downing var 17 år, videregåendeelev og reiselysten.

Mannen skulle lage en dokumentarserie om hvordan det var å være ung i Sør-Amerika. Innspillingen skulle skje blant annet i Colombia. Da denne mannen håndplukket ham til å bli med som programleder, var Mikkelai ikke i tvil: Dette måtte han klare å overtale foreldrene sine til.

– Foreldrene mine var jo veldig betenkte. De visste jo hvordan forholdene var i deler av Sør-Amerika. Men jeg maste. Jeg hadde jo lyst til å være med.

17-åringen slapp å være alene om å overbevise foreldrene. TV-mannen kom på besøk hos familien Downing. Han fremsto trygg og profesjonell.

– Og foreldrene mine lot meg reise. Jeg husker jeg fikk betalingen i en konvolutt i forveien. På James Bond-metoden, sier Downing.

Kort tid etter hadde han kofferten pakket og passet i lomma. På flyplassen møtte han et lite TV-team med voksne, i tillegg til to andre ungdommer som skulle være programledere sammen med ham. Ei svensk jente på 16 år og ei dansk jente på 17.

I spissen for det hele, TV-mannen som nylig hadde vært hjemme hos ham, hadde plutselig en litt annen fremtoning, husker Downing. Høylytt og hyper.

– Han var åpenbart i reisemodus.

Snart skulle mannen ta med ungdommene høyt oppe i de colombianske fjellene.

34 år etter får Mikkelai Downing høre av NRK historien om hva han egentlig skal ha vært med på.

Den norske TV-mannen som først nå sier at han hadde en dobbeltrolle, heter Bjørn Hallstrøm.

NRK har i lengre tid ettergått den hemmelige historien hans. For første gang forteller Hallstrøm at han var agent for CIA da han reiste verden rundt på 80- og 90-tallet.

Han tar et trekk av sigaretten.

Et trekk til. Så et trekk med pustemedisin.

Allerede som 10-åring fikk Bjørn fra Oslo sin begynnende politiske overbevisning, sier han. Han beundret naboen sin, en av få i bygården som hadde fin bil. Han stemte Høyre.

En av hans første jobber var som avisbud for Høyres avis. Ruta hans var i et område hvor de aller fleste stemte Arbeiderpartiet.

– Jeg fikk mye kjeft, sier Hallstrøm.

Som tenåring satt han ofte i kinomørket. Han drømte seg bort i det han så på lerretet – fantaserte om å bli filmregissør. Drømmene spant videre.

Han skulle ha vært skuespiller, som Sean Connery i James Bond-filmene. Eller enda bedre: Bli en ekte James Bond. Reise verden rundt. Kjøre fete biler. Jobbe som hemmelig agent.

Det ble med drømmen, foreløpig.

Hallstrøm peilet seg inn i reklamebransjen. Etter noen års erfaring startet han reklamebyrå sammen med sin beste venn, Hans Jørgen Insulan.

– Det handlet om å lage bra reklame og tjene penger. Fun and profit! sier Hallstrøm.

De bygde en brukbar kundebase. I løpet av reklamekarrieren lagde Hallstrøm kampanjer for blant andre Mills, Libertas og Fremskrittspartiet.

– Bjørn var et oppkomme av ideer og pågangsmot. Annonsene han lagde for oss var en vesentlig del av årsaken til at vi kom inn igjen på Stortinget i 1981, sier tidligere Frp-formann, Carl I. Hagen.

Hallstrøm hadde stor tro på lave skatter, fritt næringsliv og sterkt forsvar. Han var imot NRK-monopolet.

I reklametiden opprettet han organisasjonen «Natos venner». Budskapet var enkelt: Nato ga trygghet og frihet. En beskyttelse mot russerne og kommunismen.

Hallstrøm var leder for organisasjonen og ofte omtalt i media.

Kan det politiske engasjementet ha gjort CIA interessert i ham? Hallstrøm har ingen annen forklaring. Han påstår at noen kom hjem til ham.

– Det er ingenting som er mer interessant enn at noen banker på døra en sen aftentime og sier «Mr. Hallstrom. We would like to talk with you», forteller han.

Han sier han ble med mennene ut i kveldsmørket på Ekeberg i Oslo.

– Etterretningsorganisasjoner har forskjellige måter å rekruttere folk på, og noen blir direkte kontaktet. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gjøre noe for U.S. Government, hevder Hallstrøm.

Svaret ga seg selv. Det han drømte om i kinosalen som tenåring, var i ferd med å bli virkelig. Nesten i alle fall.

Og for å få det til, satte han familien i andre rekke. Hjemme hadde han kone og barn.

– Jeg var ikke noe særlig til ektemann. Hvis jeg hadde hatt valget mellom jobben eller familien ... Jeg tror jeg hadde valgt jobben.

Så sterkt ville Hallstrøm kjempe mot diktaturer og totalitære regimer. Og så viktig var det for ham med spenning, utfordringer og penger.

– Jeg var bare en mor. Hadde små barn. Levde et vanlig liv. Og så hadde jeg en mann som var spion. Hadde jeg sagt det til noen den gangen, ville ingen ha trodd meg.

Jane heter ikke Hallstrøm lenger. Etter skilsmissen tok hun tilbake pikenavnet sitt. Hallstrøm-navnet representerer en tid av livet hun synes høres mer ut som fiksjon enn virkelighet.

– Bjørn begynte å jobbe for CIA tidlig i forholdet vårt. Men jeg forsto det ordentlig først etter at jeg ble invitert med til USA og fikk møte på en del kontakter.

De reiste først til Washington. Så til San Francisco. Jane ble invitert med på en lunsj med andre agent-fruer, forteller hun.

– Jeg tror nok det var en liten sjekk av meg.

Luksusliv med fine middager og mye penger var deilig, minnes hun. Men først og fremst husker hun hvor urolig hun var på denne tiden.

– Jeg var redd for å bli blandet inn i noe. Men jeg visste at dette var noe han ville, og at jeg måtte holde det for meg selv. Det var vanskelig overfor naboer, kolleger og vennene til barna. Det var vanskelig fordi han levde to liv. Det var en uro som jeg tenker at har satt mer spor enn vi trodde.

Etterretning handler om å hente inn og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner eller mennesker som kan ha noe å si for en nasjons sikkerhet. Bjørn Hallstrøm sier CIA ba ham infiltrere ulike miljøer.

– Gå inn i nettverk og skaffe informasjon. Hvem som er i posisjon til ledelse og beslutningsprosesser, ramser han opp.

Derfor skulle reklamemannen bli en slags journalist og produsent. Slik kunne han få tilgang til ulike miljøer – og dermed også få muligheten til å gi CIA masse informasjon, forteller han.

I tillegg hevder han at CIA ønsket at han skulle få sendt reportasjer og dokumentarer på TV. At det ville gjøre ham mer troverdig.

Bjørn Hallstrøm sier at han ikke kunne noen verdens ting om journalistikk og kringkasting. Men det stoppet ham ikke.

– Jeg sa ja. Jeg var en ja-mann til tusen! Ja, så klart kan jeg få det kringkastet, sa jeg.

Hallstrøm var uredd og rastløs. «Kalkulert risiko» sier han om flere av oppdragene. Bestevenn og tidligere reklamemakker, Hans Jørgen Insulan, var med på flere av turene.

Hallstrøm hadde et stort nettverk, og fikk alliert seg med erfarne mediefolk. Deriblant journalist Morten Aasbø og fotograf Odd Ragnar Lund. De to ble med på flere turer for å lage streit journalistikk – uten å vite at Hallstrøm skal ha drevet med noe helt annet i tillegg. Hallstrøm kalte seg «producer» og fortalte om CIA-koblingen kun til Insulan.

Men hvorfor tok han med seg ungdommer til Libya, Cuba, Colombia og andre potensielt farlige steder?

En gang ble danske Bettina Rasmussen med til Kuwait. Hun var 16 år. Under et TV-opptak ble hun møtt av rystede soldater. De sa at området hun bevegde seg i ikke var sjekket for miner. På samme reportasjetur fikk hun skyte med </p> " data-term="kalasjnikov">kalasjnikov.

Flere ungdommer fra Norge, Sverige, Danmark og Finland, som alle var under 18 år, var med på en eller flere av turene. Ideen var Hallstrøm sin.

– Det å ha unge programledere gjør tilgangsmulighetene mye større. Adgang til noen land ville være mye enklere hvis vi kom inn som skandinaver som vil «utforske kulturen i ditt vakre land», sier han.

Som da fire skandinaviske ungdommer var med til blant annet Libya, Kambodsja og Filippinene i 1990.

Året etter var det Mikkelai Downing sin tur. Han var 17 år og eventyrlysten, i likhet med sin danske medprogramleder Helle Andersen. Også hun hadde klart å overbevise foreldrene sine om å få reise til Colombia, med god hjelp fra en hyggelig og profesjonell Bjørn Hallstrøm.

Men da teamet var på plass, fikk den danske jenta et nytt inntrykk av TV-mannen.

– Da vi landet i Sør-Amerika begynte det å bli tydelig at ting kanskje ikke var så koordinert som det skulle være. Det var rettere sagt kaotisk. Han var ikke en alminnelig journalist, sier Andersen.

Hun forteller at de fikk alkohol og at det var en god del festing. NRK har ikke sett dokumentasjon på dette fra turen deres. Men det finnes opptak som viser drikking og festing fra en annen reportasjetur med andre ungdommer. Videoen er sladdet av hensyn til ungdommene som var med.

Hallstrøm filmet nemlig mye av det som foregikk utenom oppdrag. Han fikk mye på teip som aldri ble med i reportasjene og dokumentarene.

Der og da syntes 17 år gamle Andersen det var gøy med det hun husker som festing og en uformell tone mellom unge og voksne. I tillegg husker hun at det var en del upassende humor.

– Det var nok en ukultur. Det var noen voksne mennesker som ikke tok ansvar som voksne.

Ifølge henne hendte det seg at både de unge og de voksne dro ut på arbeidsoppdrag før de hadde blitt edru.

– Som 17-åringer stilte vi ikke særlig mange spørsmål til det. Vi tenkte at det sikkert bare er sånn man gjør det, sier Andersen.

Hallstrøm benekter på det sterkeste at noen var beruset på jobb. Det samme gjør journalist Morten Aasbø, fotograf Odd Ragnar Lund og Hans Jørgen Insulan. De mener beskrivelsene av fyll og ukultur er direkte feil.

– Jeg hadde aldri akseptert at noen var beruset på oppdrag. Selv smaker jeg aldri på alkohol på tur, fra jeg reiser og til jeg kommer tilbake, sier Odd Ragnar Lund.

– Jeg har aldri tenkt tanken på at det var noe uansvarlig voksenoppførsel eller drikking, sier Hans Jørgen Insulan.

Men også Mikkelai Downing husker festing og alkohol, og at det var få klare planer for innspillingen.

En dag, helt ut av det blå, skal en oppspilt Hallstrøm ha fortalt om en viktig avtale han hadde klart å lande.

– Jeg husker at vi plutselig fikk beskjed om at vi hadde muligheten til å kjøre en biltur og få filmet det vi egentlig hadde kommet for å se, forteller Downing.

De skulle opp i fjellene. Journalist Morten Aasbø skulle være tolk på turen. Men etter å ha lest colombianske aviser og snakket med flere lokale journalister, tråkket han på bremsen. Aasbø forsto det kunne være farlig der oppe, og mente det var fullstendig uforsvarlig å dra dit.

Det endte med at han nektet å bli med, men at Hallstrøm likevel valgte å kjøre på. Med de skandinaviske ungdommene på slep. Eller rettere sagt: Dyttet foran seg.

Da Hallstrøm mistet tolken, måtte Downing ta over den jobben. 17-åringen hadde jo tross alt grunnleggende spansk på skolen.

En sjåfør kjørte dem på smale veier oppover og innover i fjellet. De passerte bønder og pakkesler. Da bilen stoppet, gikk de videre til fots.

Det de fikk se der oppe, var kokainproduksjon.

Downing husker at colombianerne var veldig opptatte av å finne ut om det var amerikanere som kom på besøk. USAs krig mot narkotika var en trussel for dem, og amerikanske narkojegere var mildt sagt uvelkomne. Downing forteller at det derfor var ekstremt viktig å få bekreftet at de bare var uskyldige og nysgjerrige skandinaver.

Helle Andersen forteller at kokabøndene stolte viste frem hvordan de jobbet. TV-teamet fra nord fikk se alt.

– Så sier Bjørn: «Dere skal smake på det, dere skal smake på det!» Han insisterte. Etter at kameraet fjernet seg fra meg, ble jeg stående og spytte. Jeg var så redd det skulle være noe igjen i munnen min, husker hun i dag.

Bjørn husker dette helt annerledes. Han mener det var colombianerne som ba ungdommene smake på kokainpastaen.

Først da de skulle returnere til landsbyen igjen, følte Helle Andersen at de var med på noe farlig. Ikke fordi hun hadde smakt på kokainpasta, men fordi de kanskje hadde sett mye de ikke skulle ha sett.

Før avreise fra fjellet skal sjåføren deres ha blitt holdt igjen av geriljasoldater med våpen. Colombianeren måtte fortelle hvorfor han hadde tatt med noen opp i fjellene, forteller Andersen:

– Han måtte forklare at vi var skandinaviske ungdommer som bare var oppe for å titte.

Da de fikk lov til å sette seg inn i bilen og dra, gasset sjåføren på i et vilt tempo. Det er slik Andersen husker det.

– Jeg har aldri sett et menneske så redd før. Svetten dryppet fra ansiktet. Han ristet hele veien. Jeg husker jeg tenkte «shit, vi må bare komme oss ned».

I dag forteller Bjørn Hallstrøm at han klarte å få avtale om å komme inn ved å betale flere tusen dollar til en bakmann. Pengene skal ha byttet hender inne i et smug, uten at noen av de andre i TV-teamet så det.

I over 30 år har Helle Andersen og Mikkelai Downing altså trodd at de var i Colombia med en ivrig, eksentrisk og kaotisk norsk TV-produsent, når Hallstrøm nå sier han i tillegg var på CIA-oppdrag.

– Brikkene har falt på plass nå. Jeg har hele tiden hatt en fornemmelse av at noe ikke stemte, sier Helle Andersen.

Men at dette noe skal ha handlet om etterretning, gjør henne sjokkert.

– Det som gjør meg aller mest sint, er at Bjørn sto hjemme hos mine foreldre, så dem inn i øynene og lovte at han skulle passe på meg. Men det gjorde han jo ikke. Bjørn er likegyldig til at han brukte unge mennesker som adgangsnøkler.

– Jeg hadde ikke trodd dette i min villeste fantasi, sier Downing.

– Hadde jeg vært klar over at det var et cover for CIA, hadde jeg aldri vært med på turen i utgangspunktet. Moralsk sett er det rett og slett forkastelig. Dette er umoralsk og hensynsløst overfor de livene han har satt i fare, fortsetter han.

Bjørn Hallstrøm selv mener det han utsatte ungdommene for var «en kalkulert risiko».

– Det er veldig skandinavisk å tenke gjennom ditt og datt. Det er nesten farligere å gå på nattklubb i «Kokkalanka». Muligheten for at noe galt kan skje er til stede alle mulige steder.

Andersen mener argumentet er bull shit.

– Det er forskjell på å gå en tur langs veien og på å legge seg foran bussen, sier hun.

Når Hallstrøm nå forstår hvordan noen av de han tok med på tur opplever det i dag, kjenner han på dårlig samvittighet.

– Når jeg ser dette i ettertid, kan jeg forstå at de reagerer. Jeg er faktisk lei meg for at de bærer agg. Jeg trodde de var fornøyde med fine turer.

Dokumentaren med Downing og Andersen, «Kom nærmere, Colombia», ble solgt til TV 2 og sendt i juni 1993. Den var bare én i en rekke reportasjer, innslag og dokumentarer Hallstrøm lagde for nordiske mediehus.

Han leverte reportasjer og dokumentarer også til NRK, svenske SVT, danske tvSyd og finske YLE.

– De visste selvfølgelig ikke at dette var en «samproduksjon» med CIA, sier Bjørn Hallstrøm.

NRK har fått tilgang til dokumenter, bilder og videomateriale fra Hallstrøm – mer enn det han filmet for å vise på TV.

Han har blant annet filmet meldinger mellom seg selv og det som skal være CIA.

I meldingene står det om alt fra pengeoverføringer til ønsker om hvordan oppdrag skulle utføres.

Her er noen utdrag, oversatt fra engelsk.

Meldingene viser detaljer om hvordan Hallstrøm skulle få penger.

For eksempel ble han bedt om å komme inn på et postkontor i Drammensveien i Oslo nøyaktig klokka 11:20. Da måtte han ha med seg en stor blå konvolutt.

I en annen melding står det at han skal få 125.000 dollar inn på en konto i Luxemburg.

Bunker med sedler ble skjult i huset, sier både Hallstrøm og ekskona hans.

I tillegg til å lede «Natos venner» og operere som TV-produsent, sto Hallstrøm bak Skandinavisk institutt for frihet. Organisasjonen skal ha vært nok et dekke som Hallstrøm brukte for å få kontakter i nye land.

På 90-tallet, mens krig og uro herjet på Balkan, skal CIA ha bedt om at bruken av ungdommene stoppet, skal vi tro en av meldingene Hallstrøm har tatt vare på.

Uten nordiske ungdommer fortsatte Hallstrøm reisene utenlands. Hvor enn han var, hadde han for vane å posere med ulike våpen.

På en av kassettene han har tatt vare på, står det Priština, Kosovo. Et av de kornete opptakene viser massevis av våpen pent lagt ut over et gulv.

Under dekke av å gjøre opptak til TV, fikk Hallstrøm godkjenning fra en offiser i militæruniform til å få se våpen og dop som var funnet i området. På et kontor i etasjen under var det fullt av maskingevær, sprengstoff og granater. Opptakene ble aldri vist på TV.

Ifølge Hallstrøm var et av målene hans i Bosnia å finne ut blant annet hva slags våpen de ulike styrkene hadde og om Iran var knyttet til konflikten.

Kan det Hallstrøm forteller være bare oppspinn? Kan det hende at dokumentene han viser frem i dag er noe han har laget selv?

NRK har forsøkt å finne klare svar. Noen av historiene er vanskelige å verifisere. Men noen finnes det bevis for. Som at han havnet i en konflikt med amerikanske myndigheter om penger. Bjørn Hallstrøm har fortalt i detalj om at han ble etterforsket av FBI for å ha svindlet CIA.

NRK har fått innsyn i etterforskningsdokumenter fra FBI. Og ganske riktig ...

Mye i det 11 sider lange dokumentet er sladdet. Men det som kan leses, gir detaljer om tid, sted og at han ble etterforsket for svindel mot amerikanske myndigheter. Det stemmer overens med hva Hallstrøm selv har fortalt. Men dokumentet viser ikke spesifikt at det var CIA han sto i konflikt med.

Etterforskningen ble henlagt. Kort tid etter ble det slutt på CIA-oppdragene på grunn av en uoverensstemmelse med en ny føringsoffiser, forteller Hallstrøm.

I arbeidet med å finne svar har Ola Kaldager bidratt med sin ekspertise. Den norske offiseren er tidligere leder for E14, en hemmelig norsk etterretningsgruppe som opererte blant annet på Balkan og i Midtøsten. Kaldager hadde aldri hørt om Bjørn Hallstrøm før NRK tok kontakt.

Og han er ikke i tvil: Hallstrøm har ikke funnet opp alt dette. Når Kaldager for eksempel går gjennom meldingene og dokumentene Hallstrøm har tatt vare på, er det mye han kjenner igjen. Han sier det er «troverdige etterretningspapirer».

– Dette er jo et kapittel hvor jeg var med selv, på bakken. Jeg kjenner igjen stedsnavn. Jeg kjenner til en viss grad igjen hva som spørres etter. Det er ingen grunn til å tro at dette er fake.

I dag påstår Hallstrøm at han fikk gjort mye av det CIA ba ham om. Som å synliggjøre situasjonen i Afghanistan og skaffe informasjon om narkotikaproduksjon i Colombia. Sistnevnte skal, ifølge ham, ha ført til politiaksjon og produksjonsstans.

– Det ble en dårlig avslutning på CIA. Det var ikke noe klapp på skulderen.

NRK har vært i dialog med CIA. Dialogen endte med at de til slutt avslo å kommentere saken.

Hallstrøm sier at det gikk hardt inn på ham å bli sagt opp av CIA i 1997.

– Jeg var så tom at jeg ikke syntes synd på meg selv engang. Da jeg kom hjem orket jeg ingenting. Jeg var utbrent. Oppbrent. Lå på sofaen mer eller mindre i seks-sju måneder.

Agent-historien til Bjørn Hallstrøm kunne stoppet her. Men det gjør den ikke. Nordmannen kjedet seg. Derfor skal han ha tatt kontakt med en annen etterretningstjeneste: Mossad i Israel.

– Jeg ville jobbe med Mossad fordi jeg hadde hørt så veldig mye bra om hvor sterke og handlekraftige de var.

Ifølge ham selv endte han med å jobbe for Mossad i to-tre år før han valgte å gå på grunn av «for mye micro management». Hallstrøm har ikke tatt vare på dokumenter fra denne perioden. NRK har ikke sett bevis for arbeidsforholdet – bare ordene til Hallstrøm selv og noen av de som sto ham nær på den tiden.

NRK har forsøkt å få kontakt med Mossad via det israelske forsvarsdepartementet og den israelske ambassaden i Oslo, og stilt flere spørsmål om Hallstrøm. De har ikke svart.

Etter Mossad, rundt årtusenskiftet, ville han vestover igjen. Til den britiske etterretningstjenesten MI6.

Hallstrøm tok kontakt med en nabo som han visste jobbet i Politiets sikkerhetstjeneste. Han fortalte den nå pensjonerte PST-mannen, Bjørn Sefjord, om en karriere i CIA og Mossad. Han ba Sefjord og PST om å formidle til MI6 at han var interessert i å jobbe for britene.

– Vi var villige til å hjelpe ham. Men ut over det kan jeg ikke kommentere det, sier Sefjord i dag.

PST ønsker ikke å kommentere denne saken konkret. Kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken skriver dette i en e-post til NRK:

– PST har kontakt med sikkerhets- og etterretningstjenester i over 100 land. Mange av disse tjenestene har vi et nært samarbeid med, men vi kan ikke utdype dette nærmere.

I en restaurant på et stille hotell i Sofia i Bulgaria sitter Bjørn Hallstrøm. Han har dresset seg opp. Slipset er i britiske farger. Han trekker pusten tungt. Hvert skritt han tar er en påkjenning. Han har dårlig helse.

På den andre siden av bordet sitter en gammel kjenning av ham. «Peter» har flydd inn fra London.

«Peter» er ikke mannens ekte navn, men NRK har sett passet hans. Denne mannen skal ha vært Bjørn Hallstrøms kontakt og føringsoffiser i MI6. Samarbeidet skal ha vart i rundt et tiår, fra 2001 til 2012.

Briten og Hallstrøm går stadig ut for å røyke.

«Peter» koser seg med sigar. Hallstrøm tar dype trekk av sigaretten. De snakker om tiden da nordmannen fortsatt reiste verden rundt som agent.

Litt senere, på et hotellrom med vegg-til-vegg-teppe, setter «Peter» seg til rette for å prate om noe han aldri før har snakket om. Han har etter nøye vurdering bestemt seg for å stille til intervju med NRK.

– Jeg var rekruttert og opplært til å lede operasjoner med agenter som hadde som mål å finne hemmelig informasjon. Det vil si informasjon som man ikke får tak i via åpne eller diplomatiske kilder.

Hallstrøms arbeidsoppgaver for MI6 skal blant annet ha vært å finne frem til folk i Irak og Iran som hadde informasjon om våpenteknologi. Briten sier det ikke alltid var lett å styre «en personlighet som Hallstrøm».

– Bjørn har en bemerkelsesverdig karisma og personlighet som gjør at han kan møte folk og komme seg inn på steder. Det kan være nyttig. Men det har også potensial for å få ham i vansker.

Han vil ikke kommentere konkrete oppdrag Hallstrøm skal ha gjort for MI6.

På spørsmål om hvorfor Bjørn ønsket å være agent, svarer han:

– Spenning, tro på vestlige verdier og penger.

NRK har vært i kontakt med MI6 om påstandene fra Bjørn Hallstrøm og «Peter». De sier at de har lang tradisjon for ikke å kommentere etterretningsspørsmål.

«Peter» slår fast at Hallstrøm må ha vært veldig nyttig i jobben som agent. Han kjenner ikke til noen andre som har jobbet for tre ulike etterretningstjenester over tre tiår.

Tidligere etterretningsoffiser Ola Kaldager har en teori om hvorfor nordmannen ønsker å fortelle. Han tror Hallstrøm vil vise verden at han «har gjort en bragd».

– De fleste etterretningsoffiserer som har gjort en bragd, får aldri anerkjennelse. Det deles ikke ut medaljer i denne bransjen. «Jeg er nesten James Bond». Noe i den stilen der.

Kaldager sier at hemmelige agenter må akseptere at få får vite og gitt dem applaus. Han mener sånn sett at Hallstrøm er en uproff eksagent. Han mener det er uproft også at Hallstrøm ikke har fjernet spor fra tiden i CIA.

– Det er etterretningsmessig og sikkerhetsmessig forkastelig. Bare det å sitte på PC-er med slikt stoff er lite profesjonelt, fastslår Kaldager.

«Peter» er like overrasket over at hans gamle venn ikke har slettet alle spor.

– Jeg er veldig glad for at det ikke finnes noen meldinger som det der fra meg.

Hallstrøm er enig i at han var uproff som tok vare på så mye. Han ble hekta på å filme alt mulig.

– Jeg liker godt forklaringen om at jeg allerede den gangen planla at det skulle bli en dokumentar på NRK, humrer han.

Om det stemmer, bør han være fornøyd i dag. Dokumentarserien om Hallstrøm, «Agenten – pappas liv og løgner», er laget og publisert av NRK.

Den mørke dressen og de blankpussede skinnstøvlene er tilbake i skapet igjen. Bjørn Hallstrøm sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten. Røyker og hoster. En sigarett avlastes av en runde med pustemedisin.

75-åringen er pensjonist og holder for tiden til i Bulgarias hovedstad, Sofia.

Hvorfor vil han fortelle hemmeligheten sin nå? For det første synes han det er viktig at folk får vite mer om etterretning for vestlige, demokratiske land.

– Diktaturer utgjør en stor trussel, sier han.

I tillegg har han et behov for å fortelle historien sin for å ta et oppgjør med seg selv, og avviser at det handler om applaus og heder.

– Men jeg er kanskje litt skakkjørt etter 27 år under cover, sier han.

Kunsten han har på veggen er laget av barnebarn i Norge. A4-ark med dyr og fargerike figurer. «Bestefar Bjørn er kul», står det skrevet med blokkbokstaver på et av verkene.

Mannen som aldri har kjedet seg lenge, har nå en stille og rolig hverdag. Men fortsatt er det noe ved ham som minner om agent-livet.

På en benk i stua ligger en samling av gammeldagse mobiltelefoner. Én av dem gir plutselig lyd fra seg med den velkjente James Bond-melodien. Bjørn kommer seg på beina og griper telefonen.

«Yes. This is Bjorn».