For en maktdemonstrasjon

Etter en drøy uke med det som mest av alt lignet på obligatorisk parterapi, ble Ap og Sp i dag enige om å gå hver til sitt. På forhandlingsviljen virker det som partene allerede hadde bestemt seg.

Både Vedum og Støre hadde gitt seg selv så stor fallhøyde at det var vanskelig å finne en løsning uten at minst en av partene tapte ansikt. Det er gjerne et tegn på at de var ferdige med hverandre.

Det er nok også et fåtall av velgerne som sørger over denne skilsmissen.

Men ettervirkningene av bruddet kan bli mange og dramatiske.

Støres snuoperasjon

En konsekvens av Senterpartiets exit er en endring i maktbalansen i Ap man sjelden har sett maken til.

I lengre tid har sterke krefter jobbet for å skifte ut Jonas Gahr Støre som partileder.

De fleste trodde vinteren skulle handle om å diskutere Støre svekkede posisjon. Men i løpet av en uke framstår Ap-lederen som sterkere enn på lenge.

• Ikke bare har han slått tilbake et opprør mot sin person som mange trodde var uunngåelig.
• Han har også overvunnet de mange som var skeptisk til å bryte med Sp på denne saken. Han fikk tross alt stor motstand i eget sentralstyre sist uke.
• I tillegg har Støre alle kort på hånda når han de neste dagene skal utnevne en rekke nye statsråder og statssekretærer.

Dette er nok ikke uka for å kutte ned på skjermtiden dersom man har en statsråd i magen.

Men det handler om mer enn det banale, at drømmen om posisjoner er sterk. Selv den sterkeste Støre-kritiker kan bli dønn lojal i en regjeringsbil.

Vel så viktig er at dette kan gi vitamininnsprøytning til et Arbeiderparti som nærmest har virket anemisk. Nå får de mulighet til å rendyrke sin politiske profil før valget og det er ikke fritt for at mange jubler i det stille over «endelig» å ha blitt kvitt Sp.

Da blir det gjerne en «alle mann på dekk-situasjon». Man skal være svært dumdristig for da å bruke krefter på å kaste statsministeren.

Selv ikke i problemenes høyborg, Ap, vil noen tenke at det er særlig lurt.

Diskusjonen om Støres lederskap har nok fått et foreløpig punktum.

Kan rokke ved arverekka

Men det er ikke bare Støres framtid som har fått en annen retning. Også den arverekka i Ap kan bli endret. Dersom Støre hadde trukket seg i dag, er det stor enighet om at arbeidsminister Tonje Brenna er den mest aktuelle lederkandidaten.

Nå er det slett ikke gitt at tida løper fra Brenna, men flere lederkandidater kan bygges opp og melde seg på dersom Støre blir sittende. Det er eksempelvis mulig å lese ut av helseminister Jan Christian Vestres bevegelser at han slett ikke er uten ambisjoner.

Å få sentrale posisjoner i politikken handler forbausende ofte om å være på rett sted til rett tid, ikke hvem som har de perfekte egenskapene.

Høyt spill

En ren Ap-regjering har mange kortsiktige muligheter og ventes å gi vekst på målingene, men er slett ikke uten risiko på lengre sikt. De to viktigste innvendingene mot å bryte med Sp gjelder fortsatt.

Mange har ment at dette er en dårlig sak å bryte på. Internt har Støre lyktes med å gjøre disse tre EU-direktivene til en fortelling om viktigheten av EØS-avtalen, internasjonalt samarbeid og vår sikkerhet i en urolig tid.

Ingen betviler heller Støres oppriktige engasjement. Men det et er slett ikke sikkert at dette gir like mye gjenklang hos velgerne.

EU-saker er vanskelig å forklare og går inn i et større sakskompleks som splitter både partiet, fagbevegelsen og venstresiden.

Selv om de aktuelle direktivene ikke skal ha noen betydning for strømprisene, er alt som handler om kraft, strømpriser og utenlandshandel et vepsebol. Håndtering av strømprissjokket og elektrifisering av Melkøya er de to enkeltsakene som kan ha skadet regjeringas oppslutning mest.

Det er nok en enklere fortelling for Sp, som har gjort de tre direktivene til et symbol på høye strømpriser, feilslått kraftpolitikk og behov for nasjonal kontroll.

Rett og slett et godt eksempel på hvordan tre fjær kan bli en hel hønsegård.

Skrift i sand

Den andre bekymringen handler om forholdet til Senterpartiet. Selv om mange synes partiet er en klamp om foten, må et parti likevel ha venner for å kunne styre. Det var tross alt Sps sterke vekst som banet vei for Støre som statsminister i 2021.

Når Sp nå vaker rundt sperregrensa og har fått stempelet som bakstreverske, framstår de ikke lenger som en like attraktiv partner. Men rødgrønn side er avhengig av også mindre partier for å vinne valg.

Nå er det ingen umiddelbar fare for at Sp skifter siden den største skaden Sp kan gjøre på kort sikt, er å bli et besværlig opposisjonsparti. Men dette er slett ikke hugget i stein.

En sterk rødgrønn garantist som Marit Arnstad er på vei ut, og Vedum-æraen vil også gå mot en ende. Nå ser vi konturene av en ny generasjon i Sp som virker mer borgerlig orientert.

Senterpartiets vei

Senterpartiet har om ikke annet fått en god sak å bryte på. Valgkampen om strømpriser, nasjonal kontroll og kraftpolitikk er allerede godt i gang fra Sps side. Og her har Sp mange velgere i ryggen.

Det er ingen dristig spådom at det nå blir et kappløp på Stortinget om å endre kraftpolitikken mest mulig.

Utover det er det vanskelig å se de store oppsidene med å forlate regjeringa nå. Mange mener forøvrig at de ble presset ut av regjering av Støre og Ap.

For det er slett ikke gitt at opposisjonstilværelsen blir like gullkantet som under Vedums glansdager.

Det er ingen selvfølge at Sp får så mange nye velgere på kort sikt. Frp brukte mange år på å stige på målingene etter at de forlot Erna Solbergs regjering. Det å være i opposisjon er ikke alene en garanti for suksess. Frp og Sylvi Listhaug har fått stor drahjelp av å ha tidsånden på sin side.

Nå må åtte Sp-statsråder og et kobbel av statssekretærer og rådgivere forlate kontorene sine. Ikke bare vil partiet miste statsråder med ansvar for saker som velgerne deres er opptatt av, som økonomi, kriminalitet, kommuner, landbruk og forsvar.

De mister både hoder, hender og oppsparte godbiter som skulle brukes i valgkampen. Og mange stortingsvaraer må reise hjem igjen.

I tillegg må partiet tenke gjennom sine maktambisjoner. EØS-medlemskap vil være en forutsetning i de fleste tenkelige regjeringssammensetninger. Her har Sp vist en mer uforsonlig linje.

Det var neppe et sterkt ønske i regjerings-Sp å bryte nå, sju måneder før valget. Ønsket kommer fra Sps stortingsgruppe, og de har gitt Vedum lite handlingsrom i denne saken.

Kontrasten kunne ikke vært større til Støre, som fra et magert utgangspunkt har brukt sitt handlingsrom til det fulle.

Et åpent spørsmål er om noen av dem til sist blir premiert av velgerne.