Foreldre og feriesutring

Det irriterer meg at foreldre klager over hvor krevende det er å ha barn i sommerferien, slik Linn Espeland gjør i kronikken «Sommer med småtasser».

Hun skriver at hun som mor må jobbe som både badevakt, konfliktråd, underholdningssjef, servitør og akuttmottak. Og være «tålmodige Mary-føkkings-Poppins i ferien».

Ekstra irriterende er det når foreldrepar klager. Virkelig? Dere er jo i det minste to voksne mennesker som deler på ansvaret!

Ferier er pustepauser i en ellers hektisk hverdag og en mulighet til å bli bedre kjent med barna sine.

Foruten et eller annet transportmiddel du kanskje skal rekke, er ferien stort sett fri for alt som heter alarmer og stressfylte morgener fylt med alt du skal rekke før du skal være på jobb.

Jo, barn våkner tidlig, det vet jeg. Men det betyr ikke at dagen må starte med et pang for det.

Ferdigsmurt frokost og barnefilm i sofaen kan enkelt forlenge morgenstunden. Kanskje klarer du å nyte en kaffekopp eller to i fred også.

Deretter kan dagen få gå sin gang i et tempo som alle er komfortable med.

Kanskje holder det med en tur til parken eller stranda den dagen? Det er fort gjort å lage for store og ambisiøse planer på vegne av barna.

Ikke bare skaper man tusen forventninger til det man har planlagt å gjøre, man blir skuffet over «utakknemlige» barn dersom det ikke er topp stemning hele dagen.

Jeg stusser over at Espeland peker på barnehager, slektninger og storsamfunnet som skyld i den «forferdelige» situasjonen hun er i.

Du skal ikke ta for gitt at barnehagen skal ta så mye ansvar for å oppdra barnet ditt.

Det er helt normalt å skulle do-trene sitt eget barn, det er ikke noe barnehageansatte er pålagt å gjøre. At barna er mottakelig for beskjeder og instrukser og at de klarer å stå (noenlunde) rolig i en kø og spise uten å gjøre for mye sprell, er også vår jobb.

Jeg lurer på om foreldre i dag stadig blir mer virkelighetsfjerne. Det er naivt å tro at barnehager og skoler alene skal gjøre jobben, så vi kan nyte late feriedager med veloppdragne barn som ikke krever noe særlig.

Disse institusjonene er helt avhengig av at foreldre samarbeider og følger opp hjemme om rutiner og regler for oppførsel.

Underbemanning og stort arbeidspress på disse arbeidsplassene er et stort problem, men det betyr ikke at barna våre går for lut og kaldt vann. De blir både sett, hørt, irettesatt og korrigert, i tillegg til alt faglig de skal lære.

Norge har også en av de mest sjenerøse foreldrepermisjonsordningene i verden, relativt korte arbeidsdager, goder som fleksitid og hjemmekontor, og en drøss av fri- og helligdager ellers i året.

Det er altså ganske så romslig med tid til å senke skuldrene og hente seg inn igjen.

Samtidig forventer vi at alle familiemedlemmer stormer til hver ledig stund de har for å avlaste og ta hånd om barna våre.

Her må vi kanskje gå i selv. Hva er egentlig normalt å forvente av de rundt oss når man får barn? Stiller vi litt urimelige krav?

En ting jeg har lært meg med årene som mamma er at har du barn, ja da må du alliere seg med andre voksne som har barn. Det er gull verdt i lange sommerferier.

It takes a village, men du må skape den selv.

God sommer!