For en revansje for Margit Sandemo

Det må sies å være litt av en revansje.

Margit Sandemos «Sagaen om Isfolket» tar steget opp på Nationaltheatrets hovedscene, i en nesten fire timer lang forestilling med premiere i kveld. Det ville ingen trodd den gangen i 1982, da seriens første bok, «Trollbundet», kom ut fra trykkeriet. For å si det forsiktig.

«Sagaen om Isfolket» var bøkene du ikke kunne kjøpe i bokhandelen. Bøkene mange av landets bibliotek nektet å kjøpe inn. At de skulle anmeldes eller analyseres med oppriktig interesse i de store mediene, var utenkelig.

Etter hvert som det ble klart at serien var en astronomisk suksess, og at Margit Sandemo var blitt Norges mest solgte forfatter noensinne, kom det riktignok noen intervjuer her og der, skrevet med storøyd fascinasjon for forfatterinnens selvfølgelige omgang med åndene hun mente var rundt oss hele tiden.

Men kulturens høyborger var forbeholdt kvalitetslitteraturen. Der skulle man ikke ha lettskrevet og lettfordøyd serielitteratur, skrevet av en forfatter som ikke var så nøye med klisjeer eller korrekte historiske detaljer, men som med fynd og klem gikk inn for å underholde og for å pirre.

Sandemos språk var direkte, fysisk, motstandsløst. Dette var ikke litteratur som var, eller ønsket å være, kompleks. Bøkene skulle skape innlevelse, stimulere fantasier og dagdrømmer.

«Sagaen om Isfolket» var da også basert på en ekstremt god idé. «Trollbundet» begynner i det pestrammede Trondheim på 1580-tallet, idet den unge Silje Arngrimsdatter (ingen het Silje på den tiden) snubler gjennom gatene.

Snart har hun møtt en mystisk, ruvende høy mann med ulvepels og gule øyne, som synes å ha magiske evner. Han har også ekstremt brede skuldre, så brede, får hun høre senere, at han tok livet av sin egen mor da han ble født.

Mannen, Tengel, tilhører Isfolket, som skal være forbannet etter at stamfaren deres solgte sin sjel til djevelen. I hvert slektsledd blir det født én med gule øyne, trolldomsevner, og en dragning mot det mørke.

Så blir hele Isfolket utradert, og bare Tengel og Silje overlever. Det gir seg selv at det er blant deres etterkommere denne forbannelsen vil bli videreført.

På åttitallet var dette hard kost. Det kom regelmessig kritikk fra prestehold, uten at det dempet etterspørselen nevneverdig. Nå om dagen er det ikke uvanlig at litterære folk, da særlig kvinner, forteller om hvordan de slukte «Sagaen om Isfolket», gjerne mer enn én gang, gjerne i tenårene. Jeg er selv en av dem. Tone Sofie Aglen, kommentatorkollega her i NRK, er en annen.

Og interessen er fremdeles oppsiktsvekkende stor. Nationaltheatret kan melde om at 15 000 billetter er revet vekk før premieren. Alle forestillingene før jul er utsolgt. Mange av de som har sikret seg billetter, har ikke vært på Nationaltheatret før.

Det er godt nytt for teatret, som stadig er under press for å hente inn nye publikumsgrupper. Og det er altså en voldsom oppreisning for Margit Sandemo. Lenge slapp hun ikke inn på parnasset. Nå er det hennes fortelling som skal redde bunnlinjen til en av de tyngste kulturinstitusjonene i landet.

Kanskje har denne oppreisningen å gjøre med at hegemoniet har skiftet. Tidligere kunne de store kulturinstitusjonene bestemme hva som var ansett som verd å bruke tiden på. Nå er kampen om tilskuerne så hard at det å ha nådd vidt og bredt ut, i seg selv oppfattes som en kvalitet. De som tidligere satte tonen i kulturlivet, må nå løpe etter et publikum som har et mye større tilbud enn tidligere.

Margit Sandemo trengte strengt tatt aldri den etablerte kulturbransjen. Men nå trenger den forfattere som henne.

Og kanskje treffer hun tidsånden på en måte det ville være umulig å forutse den gangen for over førti år siden.

En av de mest populære litterære sjangrene i de senere år har vært «romantasy», altså blandingen av fantasy og romantikk. Trenden er i stor grad drevet frem på sosiale medier, og da særlig via BookTok.

Når bransjefolk skal peke på grunner til suksessen, trekker de frem de åpenhjertige erotiske skildringene som lar leseren utforske sin egen seksualitet. De nevner de eventyraktige omgivelsene, som gjør at den samme leseren kan flykte fra sin egen verden og komme til et sted der sex og kjærlighet har virkelig fallhøyde.

Det pekes også på at romanene oftere har flere sterke kvinnelige hovedpersoner enn hva som er vanlig i fantasylitteraturen.

Begrepet «romantasy» dukket først opp på internett i 2008. Men hvem var det som lenge, lenge før dette skrev kjærlighetsromaner med høy innsats og magiske innslag, der sex med demoner og overnaturlige vesener forekommer med jevne mellomrom, og der hovedpersonen nesten alltid er en ung kvinne med sterk vilje og sterkt begjær?

Det var Margit Sandemo.