«Fjellsider kan rase ut»

1 month ago 36

– Dette blir veldig spennende.

Bernd Etzelmüller stirrer med mildt tvilende mine på den store boremaskinen. Han er usikker på hva han og forskerkollegaene vil finne.

Boret skal 45 meter ned i bakken. Slik kan forskerne gjøre analyser og målinger av fjellgrunnens indre.

Det store spørsmålet forskerne først trenger svar på, er om det fremdeles finnes permafrost der nede.

– Det kan godt hende at det ikke er mer igjen av den her, sier tyske Etzelmüller, som i en årrekke har bodd i Norge.

Det gigantiske boret penetrerer fjellgrunnen og blåser ut tykke klumper som har ligget intakt under bakken i millioner av år.

Grå masse spruter ut av et rør og ned i en stor beholder.

Men «fjellstøvet» er en puslespillbrikke som kan gi viktige svar på statusen for klimaet rundt Juvvass, ved foten av Galdhøpiggen.

Det er permafrosten som sørger for at det er snø på fjelltoppene også i sommerhalvåret.

De siste årene har permafrosten her i Jotunheimen, rett under Norges høyeste topp, tint i rekordfart.

Etzelmüller og kollegaene har undersøkt klimaendringene her i over 30 år. Og de har sett forandringer som bekymrer dem.

Uten permafrost kan hele fjellsider rase ut.

Det første permafrost-borehullet i Jotunheimen ble satt opp allerede i 1982. Siden har det kommet flere til. I det dypeste, på 129 meter, er det fremdeles permafrost å finne.

Men lenger ned i fjellsiden har permafrosten forsvunnet fullstendig.

I 2009, i regi av Etzelmüller, ble det satt opp et borehull som tok seg ti meter ned i bakken. Den gang var det fremdeles permafrost der.

– Da jeg målte tidligere i dag, var den borte, sier han nå.

– Hadde du forventet at den skulle forsvinne så raskt?

– Nei. Jeg hadde egentlig ikke det. De siste årene har vært en tankevekker. Det er bekymringsfullt at det skjer så fort.

Boret er så kraftig at det
pulveriserer fjellmassen.

– Den blir rett og slett til mel,
sier boresjef Tom André Melby.

En vanlig misforståelse er at permafrost kun består av is. Men permafrost er permanent tele i bakken året rundt, og en fellesbetegnelse fjellgrunn, is og løsmasse som har vært frossen i lang tid, ofte i flere tusen år.

Derfor sier vitenskapen at permafrosten tiner – i motsetning til is, som smelter.

Med andre ord er permafrost styrt av temperatur – og ikke betegnelsen på én bestemt masse.

Vi kan tenke på permafrosten som et slags lim som holder fjellgrunnen sammen.

Og når fjellgrunnen tiner, er den ikke lenger like fast.

– Fjellskråninger blir mer ustabile når permafrosten, som har holdt dem på plass i tusener av år, tiner, sier forsker Ketil Isaksen ved Meteorologisk institutt.

Det er han som står bak planleggingen av dagens borehull-installasjon.

– Det kan i sin tur føre til store jord- og steinskred, forklarer Isaksen videre.

– Sprekker i fjellet som tidligere var isfylte, blir erstattet med vann etter hvert som tiningen skjer. Da kan store blokker og hele fjellsider rase eller skli ut.

Endringene fra oppvarmingen kan allerede skimtes i det omkringliggende fjellandskapet.

Galdhøpiggvegen, Nord-Europas høystliggende bilvei, snirkler seg helt opp til 1841 meter over havet. Tinende permafrost har sin skyld i at veien er blitt humpete. Bakken under beveger på seg.

Det er ikke bare tregrensen som har krøpet oppover.

– Jeg tror aldri jeg har sett at det er så grønt i fjellet her som nå, sier Isaksen.

Han peker på noen kratt litt bortenfor borehullet, en type fjellplante som kalles vier.

– De har begynt å komme opp her, de har ikke vært her før. Og der det er vier, det er en indikator på at der er det ikke permafrost, sier Isaksen.

Vierkrattene er fremdeles små. Det kan bety at det ikke er så lenge siden permafrosten forsvant.

Andre steder ser forskerne at blomster som før klarte seg lenger nede i terrenget, stadig blir presset høyere opp på fjellet.

– Et eksempel er issoleie, Norges høystvoksende blomst, sier Isaksen.

Den lille, hvite blomsten er standhaftig og kan overleve flere runder med snø mens den blomstrer i sommerhalvåret. Men nå er den i ferd med å utkonkurreres av andre vekster som klatrer oppover i fjellsiden og stjeler lys og næring.

Derfor er den de siste årene blitt satt på rødlisten over truede arter. Om få år kan den være helt borte.

– Issoleien har jo bare til toppen av Galdhøpiggen før den ikke kan klatre lenger, påpeker Isaksen.

Første gang han målte
temperaturen i bakken
i Jotunheimen, var i 1999.

Siden har Ketil Isaksen
vært her flere ganger
i forskningens tjeneste.

– Oppvarmingen her i høyden har vært spesielt stor de siste 20–30 årene. Det vet vi jo også fra andre klimamålinger, sier han.

Og under bakken går oppvarmingen mye raskere enn over.

– Vi hadde forventet å se den samme temperaturøkningen de øverste ti meterne av bakken, som vi ser i luften. Men sånn er det ikke.

Sammenlignet med rundt årtusenskiftet, må man flere meter dypere ned i bakken for å finne permafrost i de lavtliggende områdene i Jotunheimen. Siden 2008 har permafrosten tint med fem-seks meter flere steder.

Innen 2030 kan mye av den være helt borte.

– Det er skremmende at det går så fort.

På kartet kan vi se hvordan permafrosten har tint i Norge i perioden 1997–2021, hvor de røde feltene markerer svinnet.

Forskerne regner med at den eldste gjenværende permafrosten i den norske fjellheimen har vært intakt siden forrige istid.

Det vil si at den har ligget der i minst 115.000 år.

Årsaken til at den nå tiner, er som følge av global oppvarming.

– Bare i løpet av noen få tiår har vi klart å heve temperaturen på jorden til det samme nivået som jorden tidligere brukte tusener av år på å etablere naturlig, sier Ketil Isaksen.

Fremdeles finnes det permafrost dypt inne i de høyeste fjelltoppene.

Men under 1600 meter er den i ferd med å forsvinne raskt. De røde utslagene blir tydelig når vi zoomer inn på Jotunheimen.

Forskerne er ennå ikke helt sikre på hvorfor oppvarmingen under bakken går så mye raskere enn i luften.

Også det skal de nye borehullene bidra til å gi mer kunnskap om.

Ketil Isaksen har likevel en sterk teori:

Den ene årsaken er ganske enkelt at vintrene blir mildere i Norge. Også i høyfjellet.

– Det skjer oftere at temperaturen bikker null og ligger over null om vinteren. Selv her oppe på nesten 1900 meter.

Det bidrar i seg selv til raskere oppvarming, også under bakken. Men temperaturøkningen fører også til perioder med mye regn og mildvær. Det gjør i sin tur noe med snøen.

Når nedbøren har lagt seg som regn og det igjen fryser til, dannes lag av skare på toppen av snøen. Det fungerer som isolasjon og bidrar til å holde varmen i bakken.

– Det blir litt som å ha på seg en tykk jakke eller dyne, sier Isaksen.

– Desto tykkere dynen er, desto varmere blir bakken. Hvis det endrer seg mye over tid, vil det påvirke permafrosten. Varmen fra sommeren frigjøres ikke – og forblir isolert i bakken.

– Det er store naturkrefter i sving, sier Thea Dalen, rådgiver ved Norsk fjellsenter.

– Jeg tenker mye på konsekvensene for både mennesker og natur.

I prosjektet «Fjellviten» samarbeider fjellsenteret og forskernettverket om borestasjonene og formidlingen av permafrost-data fra Jotunheimen – særlig til yngre aldersgrupper.

Ved borehullet har Dalen rigget opp campingstoler og tatt med frukt og to store termoser med kaffe til forskergruppen, boremannskapet og de andre oppmøtte fra fjellsenteret.

Dagen er i ferd med å bli lang.

Den pulveriserte fjellgrunnen har lagt seg som et tynt lag over ansikter, mobilskjermer, kameralinser – og i kaffekopper.

Og brått sier boringen stopp. Det blir slående stille i fraværet av den massive kompressoren.

Mai Bakken, leder ved Norsk fjellsenter, hvisker:

De fremmøtte
strømmer til for
å dokumentere
hva som skjer.

Boret har kommet seg ned til omtrent ti meter, samme dybde som Etzelmüller tidligere samme dag oppdaget at permafrosten var forsvunnet.

Kan det likevel hende den ligger igjen her, et par meter lenger borte?

I tillegg til økt skredfare bekymrer forskerne seg for den store mengden CO₂ og metan som frigjøres når permafrosten tiner.

Permafrost er nemlig en enorm karbonfanger. Basert på globale målinger anslås det at permafrosten lagrer dobbelt så mye karbon som det finnes i atmosfæren.

Det er permafrost på omtrent 15 prosent av den nordlige halvkule.

Når permafrosten tiner, og CO₂ og metan frigjøres, bidrar det til å eskalere oppvarmingen som allerede har fart på seg fra stigende temperaturer.

Nøyaktig hvor mye CO₂ og metan som frigjøres totalt, vites ikke sikkert.

Men tallet er trolig høyt: I en studie fra 2019 regnet en stor gruppe forskere ut at det globalt frigjøres 5800 millioner tonn CO₂ fra tinende permafrost – hver vinter.

Det tilsvarer omtrent like mye CO₂ som hele USAs befolkning slipper ut årlig og er det dobbelte av tidligere beregninger.

Årsaken til at de globale målingene er usikre, er blant annet at det er så store lokale variasjoner i hvor raskt permafrosten tiner.

Rune Ødegård, forskeren som satte opp det første borehullet i Jotunheimen på 80-tallet, er spent på resultatet av de nye prøvene fra bakken under fjellandskapet.

Også han har merket seg de enorme endringene i fjellet de siste årene.

– Du kan si at enten den eller den effekten som skjer i naturen, ikke er så farlig. Men hvis du begynner å summere opp alle de ulike endringene, byr det på store utfordringer, mener han.

– Det handler om å sette alle disse små puslespillbrikkene sammen. Det er alltid dét som er vanskelig når du driver med forskning.

For tiden er Ødegård involvert i et prosjekt der han overvåker hvor fort breen som sikrer sommeralpint-anlegget lenger opp mot Galdhøpiggen, smelter.

– Det er ikke helsvart. Prognosen er at de kan holde det gående til 2050, sier han.

– Men den generasjonen som driver på nå, blir den siste.

Forskerne og Thea Dalen fra fjellsenteret sikrer seg prøver fra beholderen der fjellmassene har samlet seg.

– Den kjennes ikke så kald ut, sier Dalen tvilende.

Men det som kan føles med fingrene, gir ikke hele svaret. Boret har tilført varme til hullet som gjør at fjellmassen allerede har tint. En overfladisk temperaturmåling viser at fjellmassen holder tolv grader når den kommer til overflaten.

– Det tar litt tid før det stabiliserer seg igjen, men da vil bakken fryse til, og vi kan si mer om hvor mye av permafrosten er borte for godt, forklarer Ketil Isaksen.

For å sikre best mulig forhold for den nye målestasjonen må et stort plastrør plasseres i borehullet.

Og det er litt av en jobb.

– Dette blir en kamp, røret er så stivt, kommenterer boresjef Tom André Melby og ler.

Men med god hjelp fra samtlige fremmøtte blir røret satt på plass. Fremtidige målinger er sikret.

Tips oss

Journalist

Hei! Jeg skriver om klima, energi og natur for VG. Har du tips til saker? Send meg gjerne en epost!

Fotojournalist

Jobber som fotojournalist i VG, og har gjort det siden 2003. Arbeider med nyheter og reportasjer i inn og utland, og er "på" 24/7. Tips meg gjerne på gisle@vg.no

Read Entire Article