Finnes det områder som faktisk burde få være i fred?

Fjellet skal merkes. Kysten skal tilrettelegges. Stier skal bygges. Parkeringsplasser skal utvides. Nye løyper skal åpnes. Flere skal ut. Mer ferdsel. Mer aktivitet. Mer opplevelse.

For naturens skyld, selvsagt.

Noen ganger lurer jeg på om vi har begynt å se på naturen som verdens største fornøyelsespark. En slags kombinasjon av Dyreparken og Sørlandssenteret, bare med litt mer mose.

Budskapet er enkelt: Alle skal få oppleve alt. Hele tiden. Overalt.

Og om det fortsatt finnes et stille område igjen, er det bare et tegn på at det mangler skilting.

Jeg sier ikke at folk ikke skal få gå på tur. Jeg går mye selv. Men jeg undrer meg over at det nesten har blitt umulig å stille spørsmålet:

Finnes det områder som faktisk burde få være i fred?

Ikke litt fred. Ikke fred mellom klokken 22 og 06.

Helt fred.

Ingen stier. Ingen sykkeltraseer. Ingen jakt. Ingen hogst. Ingen selfies. Ingen dronefilmer. Ingen influensere som skal «finne seg selv» i naturen sammen med 40.000 følgere.

Bare natur.

For hvem er det egentlig vi verner naturen for dersom den aldri får være natur?

Vi mennesker har en imponerende evne til å tro at våre behov alltid kommer først. Fuglene må tilpasse seg løypenettet. Dyrene må venne seg til trafikken. Fiskene må forstå at vi trenger hytter ved vannet.

Og hvis ulven dukker opp?

Da blir det alvor.

Vi tåler tydeligvis ikke tanken på at noen andre arter også ønsker å bo her.

Bjørn, gaupe og ulv blir fort omtalt som problemer. Samtidig går vi nærmest i sorg dersom bestanden av sterkt subsidierte og fremavlede sauer skulle synke noen prosent.

Det er som om vi har bestemt oss for at natur er flott – så lenge den oppfører seg som husdyr.

Det samme gjelder mange av oss som elsker naturen.

Vi elsker den intenst.

Så intenst at vi må besøke den hele tiden.

Kjøre til den.

Fly over den.

Filme den.

Dele den.

Markedsføre den.

Selge den.

Slite den.

Og deretter skrive bekymrede innlegg om at naturen er under press.

Noen ganger tenker jeg at naturens største utfordring ikke er klima, ulv eller lakselus.

Det er oss.

Vår grenseløse tro på at alt eksisterer for vår skyld.

Kanskje er det på tide å være litt voksne.

Ikke bare bekymret voksne. Men ansvarlige voksne.

For vi vet jo hva som skjer.

Vi vet at bestandene av fisk, fugl og insekter går ned mange steder. Vi vet at leveområder forsvinner. Vi vet at natur bygges ned bit for bit. Vi vet at stadig færre arter får større plass – mens stadig flere arter får mindre.

Ingen kan lenger påstå at dette kommer som en overraskelse.

Likevel oppfører vi oss som tenåringer på foreldrenes hytte den siste helgen før de kommer hjem.

Vi vet at det ikke er lurt.

Vi vet at det blir dyrt.

Men vi håper at noen andre rydder opp.

Kanskje er tiden kommet for å gjøre mer enn å nyte naturen.

Kanskje må vi restaurere mer enn vi bygger ned.

Plante mer enn vi hogger.

Forurense mindre enn vi produserer.

Og kanskje – bare kanskje – må vi akseptere at enkelte steder ikke er til for oss.

At noen fjell, skoger, myrer og kystområder først og fremst skal være hjem for de som faktisk bor der.

For naturen trenger ikke flere besøkende.

Den trenger flere voksne.

Og i motsetning til nye utredninger, handlingsplaner og seminarer om bærekraft, er det faktisk gratis å oppføre seg som en.