Fingrene av fatet!

Statsforvalteren er Statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Statsforvalteren er dessuten et viktig bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter. I saker som omhandler areal- og planpolitikk, opplever imidlertid folk flest og oss lokalpolitikere ute i distriktene litt for ofte at dette er en instans der et smalt miljø utøver snever lovtolkning og mangler forståelse for lokale forhold.

Misforstå meg rett, det jobber mange flinke folk hos Statsforvalteren. Og nettopp dette er kanskje litt av problemet: Er man satt til å forvalte et fagområde, blir det vanskelig å se helheten. Dette underbygges av at 80 % av klager på Statsforvalterens vedtak omgjøres av departementet, altså Staten selv.

Eksemplene begynner å bli mange: I Arendal fikk en huseier tillatelse av kommunen til å bygge en enkel carport på den ene endeveggen til huset sitt. Dessverre begynte han byggingen rett før klagefristen var utgått. Naboen fem hus nedenfor valgte å klage, og Statsforvalteren tok klagen til følge. Utbyggingen var i strid med reguleringsplan. Huseieren gav ikke opp, og utarbeidet en såkalt «mindre endring». Dette var jo tross alt snakk om et lite tilbygg! Kommunen godkjente endringen, men nok en gang kom det klage og nok en gang tok Statsforvalteren klagen til følge. Huseieren ble da nødt til å utarbeide full reguleringsplan, men heller ikke dette var godt nok. En carport på egen eiendom var i strid med intensjonen i bebyggelsesplanen fra 80-tallet, må vite! Så den stakkars huseieren fikk beskjed om at reguleringsplanen for hele bydelen med flere hundre hus måtte endres eller oppheves. Nå har carporten stått halvferdig i fire år, og sagaen enda ikke en avslutning. Dette er et prakteksempel på at lovgivningen må forenkles og at Statsforvalteren må gis mindre makt!

I Setesdal har Statsforvalteren lagt frem en tiltaksplan for villrein som vil gjøre bruken av natur vanskeligere for både setesdøler og turister. Lokalpolitikere føler seg ikke hørt godt nok i spørsmål som er svært inngripende: Bruken av støyler og områder som grunneiere har forvaltet godt i generasjoner skrenkes inn med et stadig strengere verneregime. Når kommunene forsøker å finne alternative skiløyper som påvirker villreinen i mindre grad, blir man møtt med trusler om innsigelser. DNT blir nødt til å legge ned eller flytte hytter. Skirenn blir forbudt. Høyre vil også verne om sårbar natur, men lokalkunnskap må lyttes til og vektlegges tungt i prosessene.

I Risør nektet Statsforvalteren en familie å bygge en enkel, tradisjonell kvist på taket på huset som ligger i utkanten av det bevaringsverdige bysentrum. Er det ingen andre hus med kvist i området? Å joda, jeg teller minst syv innen hundre meter. Mange av dem langt mindre tilpasset de vakre, gamle Risør-husene enn den omsøkte kvisten. Kommunens politikere, fra Høyre til Rødt, støttet at familien skulle få bygge slik at det kunne bli en funksjonell familiebolig. Men Statsforvalteren sa nei, og etter flere år, ble det et endelig avslag. Jeg er over snittet opptatt av å ta vare på den unike bygningsarven vi har på Agder, og bor selv i et hus fra 1710 med koblede kittvinduer. Men den dårligste måten å ta vare på kulturarv, er å gjøre det vanskelig å tilpasse byggene moderne formål. Ja, det finnes bygninger som er så gamle og unike at man ikke bør gjøre større endringer. Og jo mer ensartet et bygningsmiljø er, jo viktigere er det å tilpasse ny bebyggelse og tiltak det eksisterende. Dette vet de fleste lokalpolitikere.

En overivrig og nidkjær Statsforvalter undergraver troverdigheten til lokalpolitikerne. Det er til syvende og sist vi som blir stilt til ansvar for firkantethet og byråkratiets manglende evne til å vurdere ulike planer, retningslinjer og pålegg opp mot hverandre. Byråkratiets makt må derfor utøves med klokskap og evne til å tolke oppdragsgivernes, nemlig de folkevalgte politikerne, intensjoner. Men vi trenger også flere folk på Stortinget, som har kjent på motløshet i møte med Staten, som kan si «nei» når velmenende kollegaer ønsker enda en regulering, plan eller lov!