Kristiansands glemte kommandosoldater

I grålysningen 1. november 1944 angrep en alliert krigsflåte de minelagte strendene på nederlandske Walcheren, Hitlers siste festningsøy. Blant styrkene som stormet forbi tysk granatild og inn på land, var et kompani med norske kommandosoldater. Blant soldatene var Alf Martin Pettersen og Peder Fjermedal fra Kristiansand. Oppdraget var å gjenerobre denne nederlandske øya – uansett kostnad.

Hvert år utkommer en mengde bøker om andre verdenskrig som flytter – mer eller mindre korrekt – på detaljer. Samtidig forblir det eneste helnorske kompaniet som kjempet på kontinentet og ofret liv og fremtid for seieren over Tyskland, som regel oversett. Til og med i forbindelse med 80-års-dagen for heltedåden er disse kristiansandere og deres kamerater i Kompani 5 blitt møtt med taushet.

Høsten 1942 ble 90 nordmenn plukket ut fra den norske eksilhæren i Skottland for å bli kommandosoldater. De utvalgte skulle som mennesketype være en blanding av pirat, gangster og villmann, men også førsteklasses yrkessoldat. For å styrke de utvalgte ytterligere ble de straks sendt på et krigsrealistisk herdingskurs, der all øvelse fant sted med skarp ammunisjon. Soldatene fikk samtidig kommandosoldatenes grønne beret – og begynte å kalle seg selv for grønne djevler.

De allierte kommandosoldatene viste seg avgjørende i en rekke allierte seire i 1943 og 1944. Men de norske kommandosoldatene fikk «bare» delta i oppdrag med Shetlandsbåtene til Norge. Når skulle de få sin virkelige ilddåp?

På kontinentet rykket de allierte helt frem til belgiske Antwerpen før det ble full stans på grunn av forsyningsmangel. Det var ironisk, for Antwerpen hadde Europas nest største havn. Innseilingen var sperret av de sterke tyske stillingene på øya Walcheren. Samtidig regrupperte den tyske hæren til motangrep. For å unngå katastrofe måtte Antwerpen havn settes i bruk, selv om det var nært et selvmordsoppdrag å storme befestningene i forkant. Bare kommandosoldater kunne få denne oppgaven.

Natt til 1. november seilte det norske Kompani 5 og andre kommandosoldater mot Walcheren for å renske øya for fiender. I ildstormen de møtte, ble flere allierte skip senket. Men ikledd grønn beret istedenfor hjelm nådde de norske kommandosoldatene land og stormet gjennom granatregnet. Sammen med andre kommandosoldater frigjorde de landsbyen Westkapelle. Men resten av øya var fremdeles sterkt befestet, og de harde kampene fortsatte i over en uke før tyskerne overga seg. Da var nær en fjerdedel av Kompani 5 skadet og fire drept. De allierte kommandosoldatene hadde kjempet mot en stor overmakt, drept over 1000 tyske soldater og tatt 10.000 til fange.

Med seieren på Walcheren ble Antwerpen havn åpnet. Frem til krigens slutt fikk de allierte over fem millioner tonn materialer og forsyninger hit, i tillegg til titusenvis av allierte kjøretøyer og mer enn en million tonn drivstoff. Dermed hadde de allierte nok forsyninger til å beseire det tyske overraskelsesangrepet gjennom Ardennene og deretter rykke inn i Tyskland. Seieren på Walcheren var avgjørende for at krigen i Europa kunne avsluttes relativt raskt. Men selv om lederen for de allierte operasjonene Dwight Eisenhower mente at angrepet på Walcheren kom «til å bli en av de store episodene i historien», var det innsatsen under Ardenneroffensiven som i ettertid ble løftet frem.

Mens krigen tok slutt på kontinentet, ble Kompani 5 klargjort til kampen for å frigjøre Norge. Isteden la tyskerne ned våpnene, og de grønne djevlene endte som anonyme vakter foran slottet, før de ble dimittert – uten heder. Flere fikk isteden skattesmell fordi de ikke hadde fylt ut selvangivelsen for 1940. Slik forsvant disse norske elitesoldatene ut av historien. Under arbeidet med boken «De grønne djevlene» (Bonnier 2024) er det imidlertid blitt klart for meg hvilken forbigåelse de måtte svelge, både ved freden og i alle årene som fulgte.

De grønne djevlene led både fysisk og psykisk etter krigen, forverret av at ingen visste noe om traumebehandling. Og de følte stor bitterhet overfor manglende hjelp og interesse fra myndighetene. Deres siste kamp måtte kjempes nettopp mot norske styresmakter, som til slutt ga etter og sørget for å tildele veteranene fra vestfronten krigsskadepensjon.

Og 80 år etter angrepet ble denne viktigste norske innsatsen møtt med taushet – fordi så få kjenner til historien og betydningen av den. Gunnar Sønsteby og hans like levde spennende år gjennom krigen, men om noen – i tillegg til norske sjømenn – virkelig bidro til krigens ende, var det Kompani 5: de grønne djevlene. Alt de tok med seg, var minnet av blodbadet på Walcheren – umulig å rense ut av tankene. Tause om egne opplevelser og sår levde de tidligere pirat-soldatene sine – ofte forkortede – liv i Kristiansand – og i det Norge som de selv hadde kjempet frem.