Feil om strøm, feil om kabler, feil om fornybar

Forfatter og elkraftingeniør Jonas Kristiansen Nølands (bildet) mål er å overbevise leseren om at både Norge og Europa må ha mer kjernekraft, skriver Erik Martiniussen. Foto: Privat

Boken «Energikrisen» gir et karikert og feilaktig bilde av energimarkedet.

Kjernekraften er den nye vinen, skal vi tro elkraftingeniør Jonas Kristiansen Nøland. Fornybar energi er «bare blåbær» i forhold. I den bestselgende boken «Energikrisen» beskriver han og medforfatter, kona Sara Nøland, et «sykt» europeisk kraftsystem, ødelagt av «væravhengig», «uregulerbar» kraft.

Problemet er bare at datagrunnlaget i boken er tilpasset fortellingen, mer enn fortellingen er tilpasset datagrunnlaget. Bokens bevis for at energimarkedet er «sykt», er prisene. Som vi vet, spratt energiprisene i været høsten 2021, da Russland skrudde igjen gassleveransene. Men det lærer du ikke om i denne boken. For Nøland ønsker å peke ut helt andre forklaringsfaktorer, nemlig utbyggingen av fornybar energi.

Det er spesielt den tyske energiomstillingen som får gjennomgå: I perioden 2006 til 2020 økte andelen fornybar energi i den tyske energiproduksjonen fra 12 til 50 prosent. Kjernekraft, kull og forurensing gikk ut, sol og vind kom inn.

Ingen sykdomstegn

For å kunne fremstille denne energiomstillingen som årsaken til prisstigningen må Nøland underslå mange år med stabile energipriser: I perioden 2006 til 2020 lå spotprisene på strøm i Tyskland stabilt på under 50 øre pr. kWh. Det fantes ingen sykdomstegn i form av høye priser. Men dette nevner ikke ekteparet Nøland. De setter prisstigningen i 2021 i direkte sammenheng med en omstilling som da hadde pågått i 20 år. 2021 fremstår slik som kulminasjonen av en lenge pågående utvikling, mens det egentlig var starten på en.

Historien om de norske utenlandskablene behandles på samme fortegnede måte: Siden midten av 1970-tallet er det bygd en rekke utenlandskabler mellom Norge og nabolandene. Ingen av disse kraftkablene ga særlig høyere strømpriser, et faktum Nøland later til å mene er så uvesentlig at det ikke er plass til å nevne.

Da Nordlink åpnet mai 2021, sank faktisk strømprisen i Norge. Så gikk prisen opp igjen på høsten, som vi har vært inne på over. Hensikten med kablene har vært å gi oss bedre energisikkerhet: Da North Sea Link til Storbritannia først ble foreslått i 2003, hadde man energikrisen i 2001 friskt i minne. Da kabelen fikk konsesjon i 2014, var det tre år siden Norge hadde importert 7,5 TWh kraft fra EU. Så sent som i 2019 gikk Norge i energibalanse med et nødskrik. Alternativet til kabler ville være å bygge ut stor overproduksjon for å sikre seg mot ekstreme utslag.

Heller ikke dette nevner Nøland. I stedet skriver han at hensikten med kablene var «å gi økte inntekter til strømselskapene og Statkraft» (s. 148). Målet med kraftkablene var å gjøre strømmen i Norge «så dyr» at det ville bli lønnsomt å bygge ut fornybar energi. Demokratisk fattede vedtak som har hatt til hensikt å gi landet en trygg energiforsyning, fremstilles som politisk korrupsjon.

Usanne påstander

En kan spørre seg hva slags grunnlag Nøland har for å male opp denne type grove anklager mot våre demokratiske institusjoner? I boken finnes det ingen kildehenvisning. Påstandene om at det ikke var lønnsomt å bygge fornybar energi i Norge før Nordlink ble etablert, er heller ikke sann: I perioden 2017 til 2020 ble 40 nye vindkraftverk satt i drift her til lands, med en samlet installert effekt på 3100 megawatt.

I «Energikrisen» fremstår 1960- og 1970-tallet som en slags gullalder i energipolitikken: Den gang var energisystemet basert på store, kapitaltunge og sentraliserte kraftverk som ga stabil energi døgnet rundt. Men det ville neppe fungert i dag: I takt med økt elektrifisering endret kraftmarkedet seg. Ikke bare økte antall innbyggere og husholdninger, alle fikk også flere elektriske duppeditter. Strømforbruket gikk fra å være relativt stabilt til å bli mye mer variert. Der kraftverkene før var bygd tett på industrien, trengtes nå et system som tjente forbrukerne. Det etablerte energisystemet ble slik satt under teknisk, økonomisk og politisk press. Et voksende etterslep med håndtering av brukt atombrensel fordyret kjernekraften, kullkraftens forurensing skapte miljøproblem.

Dagens utfordringer

I dag har Europa et energisystem der sol- og vindkraft tidvis leverer energi til priser ned mot null. Kjernekraft kan effektstyres, men å skru ned produksjonen når prisene er lave, koster penger. Det gjør det mindre økonomisk å drive kjernekraft enn det var før i tiden. Derfor går utviklingen mot at man i stedet investerer i nett og energilagring, heller enn kjernekraft. Man må gjerne ønske seg tilbake til en annen tid, der store, tunge kraftverk leverte energi døgnet rundt. Men det ville neppe ha løst dagens utfordringer.

I 2024 ble det produsert over 9000 terawattimer (TWh) med elektrisk kraft fra sol, vind og vannkraft i verden, like mye strøm som verdens totale elektrisitetsproduksjon i 1984. I Tyskland og Storbritannia er over 50 prosent av elektrisiteten nå fornybar.

Når man leser «Energikrisen», kan man få inntrykk av at tallet er mye lavere: Solenergien bidrar med 1 prosent av verdens energi, skriver Nøland, vindkraft med 2 prosent (s. 39). Årsaken er at Nøland tar utgangspunkt i hva slags energiinnhold som finnes i råmaterialet som brennes. Det betyr at han sammenligner energien som kommer ut av en vindturbin, i form av elektrisk kraft, med den totale energien som teoretisk finnes i kull, olje og gass, før den puttes inn i ovnen. Det blir feil, gitt at mellom 60 og 75 prosent av energiinnholdet i olje og kull forsvinner gjennom raffinering og forbrenning. Og Nøland vet det: Et annet sted i boken skriver han selv at dette er som å sammenligne epler og pærer. Så hvorfor gjør han det da?

Økonomene Kristin Linnerud og Knut Einar Rosendahl har i en artikkel i Dagens Næringsliv påvist grunnleggende feil i måten Nøland beregner energikildenes investeringskostnader på. Den biten går jeg ikke inn på her. Men la oss se på en annen sammenligning: arealbruk. Vindkraft tar naturlig nok en del plass, men hvor mye? Øyfjellet vindkraftverk produserer 1,3 TWh elektrisk kraft hvert år på et konsesjonsområde på 40 kvadratkilometer (km²), ergo kan du produsere 1 TWh vindkraft på 30 km². Selve naturinngrepet er på mindre enn 5 prosent av dette, så det kan argumenteres for at et naturinngrep på mellom 1 og 2 km² er nok til å produsere 1 TWh vindkraft. Nøland problematiserer ikke dette. Han skriver at et vindkraftverk trenger 50 km² for å produsere 1 TWh. Kildehenvisningen viser at han har kommet frem til dette tallet selv.

Blåbær versus proteinkilde

Nøland fortegner også språket: Fornybar energi, som i dag produserer langt mer elektrisitet enn hva kjernekraft noen gang har gjort, betegnes som bare «blåbær», mens kjernekraft betegnes som energisystemets «proteinkilde». Vindkraft er som «seilbåter», mens kjernekraften er som en «motorbåt».

Dersom målet med «Energikrisen» var å gi en nøktern beskrivelse av energisystemet, ville den selektive fremstillingen vært uforståelig. Men Nølands prosjekt er noe annet. Hans mål er å overbevise leseren om at både Norge og Europa må ha mer kjernekraft. Men skal du finne en kur, må du først stille riktig diagnose: Krig har skapt energikrise før. Det gjør det nå også.

Europa trenger fornybar energi til å fri seg fra olje og gass. Man må gjerne mene at systemet også trenger kjernekraft, men da bør man argumentere for det på en renhårig måte. Å nøre opp under kreftene fra ytre høyre, som mener fornybar energi er en eneste stor bløff, er ikke veien å gå.