Fattigdom er ikke en følelse, og dyrtiden er ikke en emosjonell krise i befolkningen

Det nytter det ikke å erklære dyrtiden for over den første dagen man ser reallønnsvekst, skriver Mímir Kristjánsson (bildet). Foto: Agnete Brun

Kommentatorer og sjeføkonomer kappes om å erklære dyrtiden for over, selv om «det ikke føles sånn». Men fattigdom er ikke en følelse, og dyrtiden er ikke en emosjonell krise i befolkningen.

Mellom februar 2024 og februar i år steg matprisene med 7,5 prosent. Det er over to prosentpoeng mer enn lønnsveksten. De siste tre årene har matprisene for en gjennomsnittsfamilie økt med 33 prosent, ifølge Statens institutt for forbruksforskning (Sifo). Prisveksten treffer dem med dårlig råd aller hardest.

Avlyser rentekuttet

Ikke bare bruker de fattigste større andel av inntekten sin på mat, det er mye som tyder på at de billigste varene i butikken har økt mest i pris. Da Gudbrandsdølen Dagningen nylig så på varene i en typisk matpose ved en matkø, fant de at prisen var økt fra 277 til 444 kroner de siste tre årene.

Det er en økning på over 60 prosent, nesten dobbelt så mye som den generelle prisveksten på mat.

Matprisene er en av grunnene til at det store flertallet økonomer nå avlyser rentekuttet som var varslet i mars. «Inflasjonstallet var så mye høyere enn ventet at Norges Bank må tenke seg om to ganger før den kutter renten i det hele tatt i år. Rentekuttet i mars er definitivt avlyst», var meldingen fra Nordea.

Galopperende matpriser og avlyste rentekutt til tross: Skal vi tro kommentariatet og flere av bankenes sjeføkonomer, er det på tide å erklære dyrtiden for over. «R.I.P. Dyrtiden (2021-2024)» skrev Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm allerede i januar.

NRKs økonomikommentator Cecilie Langum Becker følger opp i podkasten Kommentert nå i mars. «Nå er det sånn at prisveksten har kommet ned og lønnsveksten har kommet opp (...) Nå føler jeg at det er på sin plass at nå kan vi godt slutte å snakke om dyrtid».

Dyrtiden biter seg fast

Til grunn for de optimistiske analysene ligger følgende enkle definisjon av begrepet: Hvis prisene stiger raskere enn lønningene, er det dyrtid. Hvis lønningene stiger raskere enn prisene, er dyrtiden over. Eller som sjeføkonom Harald Magnus Andreassen sa i NRK Debatten nylig: «Dyrtiden er over på den måten at det siste året har lønningene steget mer enn prisene.»

Ferdig snakket!

Men dette blir for enkelt. Det har vært flere år der prisene har vokst raskere enn lønningene i Norge. Da nytter det ikke å erklære dyrtiden for over den første dagen man ser reallønnsvekst. Riktigere enn å si at dyrtiden er over, er det å si at dyrtiden biter seg fast, slik forskerne ved Sifo mener. Deres tall viser at utviklingen har stabilisert seg fra 2023 til 2024.

50 prosent av norske husholdninger er ikke lenger økonomisk trygge, ifølge Sifo. Det er like mange som i 2023, men opp 15 prosentpoeng siden 2021. «Dyrtiden: Det har ikke blitt noe bedre», er forskernes egen overskrift. Det er en ganske annen virkelighet enn den som formidles fra kommentariatet.

Viser en helt annen fattigdomsutvikling

Som motsats til sine egne kjølige og rasjonelle analyser holder dyrtidsfornekterne opp vanlige folks føleri. Slettholm i Aftenposten skriver for eksempel: «Det holder altså ikke at folk får bedre råd. Folk må også føle det.»

Mens NRK-Becker sier at dyrtiden er over, «selv om det ikke føles sånn». Hun minner lytterne på at hun alltid må se økonomien i fugleperspektiv, og «ikke kan ta hensyn til hver enkelt».

Men fattigdom er ikke en følelse, og dyrtiden er ikke en emosjonell krise i befolkningen. Det finnes lassevis med harde tall og fakta som viser en helt annen fattigdomsutvikling enn vi hadde bare for få år siden. Denne empirien står seg, uansett hva høytlønte kommentatorer og sjeføkonomer føler om saken.

En blodig fornærmelse

Én grunn til at ekspertene går seg vill, kan være at fugleperspektivet de anlegger, tidvis blir litt vel fjernt fra bakkenivå. Det nytter nemlig ikke å behandle hele befolkningen som et stort «vi» når dyrtiden påvirker oss så forskjellig som den gjør. Det finnes en mellomting mellom utelukkende å rapportere tragiske enkeltskjebner og det å zoome ut så mye at man ikke klarer å se helt grunnleggende klasseforskjeller i samfunnet.

«Er det så synd på oss at vi ikke kan kjøpe de aller dyreste klærne», spør Becker i Kommentert. For de 100.000 husstandene som Sifo rapporterte i 2022 at ikke hadde råd til alle måltider, er det ikke noe annet enn en blodig fornærmelse at statskanalen tror dyrtiden er et spørsmål om hvor dyre moteklær man har råd til å kjøpe.

Dyrtiden har dypest sett alltid vært et klassespørsmål. For de aller rikeste var det aldri noen dyrtid, heller ikke i 2022 og 2023. For dem som har dårlig råd, biter dyrtiden seg fast fremdeles. Det er påfallende å se at perspektivet som formidles av høytlønte kommentatorer og sjeføkonomer, ligner vesentlig mer på den første gruppen enn den sistes.