– Et verdig punktum

En selvutleverende oppvekstskildring, og en kjærlighetserklæring til kona.

Dag Solstads siste roman ble gitt ut etter hans død. Foto: Vidar Ruud / NTB

Dag Solstad: Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger. Roman. 112 sider. Oktober

Da Dag Solstad (1941–2025) døde i mars i år, etterlot han seg et forfatterskap bestående av et trettitalls titler og manuset «Endelig! Lykken» som nå utgis posthumt. Solstad er en av våre mest betydningsfulle forfattere. Noen av hans romanpersoner må sies å være like ikoniske som Hamsuns Nagel, Glahn og Sellanraa. Med sin bemerkelsesverdige evne til å kombinere eksperimentell form med eksistensiell innsikt, samtidsanalyse og idédebatt, har han blitt en referansefigur for senere generasjoner forfattere. Forfatterskapet kan grovt sett deles i to, en politisk og marxistisk orientert del, og en post-politisk, eksistensfilosofisk, samfunnsanalytisk og delvis selvbiografisk del, som jeg nok synes er den mest interessante.

Dag Solstads siste skriftstykke er på ett nivå en refleksjon over barndommen, et portrett av foreldrene og broren Cato, og en kjærlighetserklæring til kona Therese Bjørneboe («min evige kjærlighet»), og på et underliggende plan en tekst om hukommelse og «tidens herjinger». Om det i det hele tatt kan kalles en roman, er et annet spørsmål, som også Solstad selv drøfter flere steder i teksten: «Kall den gjerne en bok, roman (...) Da jeg begynte på den, kalte jeg den en selvbiografisk artikkel».

Boken er først og fremst et selvbiografisk portrett av guttungen Dag, som ble plaget på skolen, likte seg på travbanen (der han fikk sitt første kyss) og «tok den tankefylte beslutning om at jeg ... i mitt hjerte var en overbevist kommunist». Dette på alle måter tvilsomme faktum kunne han naturligvis ikke fortelle til noen, aller minst til faren, som ville blitt svært skuffet. Solstad hadde et nært og godt forhold til faren, «den jeg satte aller høyest i verden», og et tilsvarende anstrengt forhold til moren, som selv tilårskommen og på en dårlig telefonlinje evner å sette skrekk i eldstesønnen Cato, «som for mor var hennes eneste sønn, ja det faller meg naturlig å si det (...) At Cato var hennes eneste sønn, godtok jeg fullt ut.» Da hadde ikke moren og eldste sønn sett hverandre på tretti år.

Jeg kan tro på at barnet Dag holdt det skjult at han ble plaget på skolen fordi han ikke ville vise noen at han var trist, og at han som gammel mann kjente takknemlighet til den ene læreren som «grep inn og talte min sak». Men jeg har vanskelig for å tro at han ikke har brydd seg om, og til og med har betraktet det som en fordel, at han har vært et uønsket barn. Men skreller man bort lojalitetshensynet er det et nådeløst, passivt-aggressivt portrett han tegner av moren. Faren derimot er rørende kjærlighetsfullt skildret, det er et stort savn her som Solstad må ha kjent på hele livet. Men det er også noe stakkarslig naivt med faren, der han lik en Hjalmar Ekdal pusler med sin store oppfinnelse, en perpetuum mobile, som han tror skal endre livsbetingelsene for familien og forholdet til kona; «han tenkte bare på henne» og så for seg «at han hadde frelst dem fra fornedrelsen», han tenkte på «hennes lyse sinn, som han husket, men som jeg aldri hadde kjent». Storebror Cato derimot stakk hjemmefra så snart han kunne, til sjøs, og bosatte seg i Spania, mens lille Dag etter farens død ble boende hjemme med moren, uten støtdempere.

Boken byr på mange utsøkte partier og observasjoner, og skildringer som fanger mye med få ord, og den upålitelige forteller kommer til uttrykk på ulike vis, kanskje først og fremst i en upålitelig hukommelse, selv om fortelleren andre steder skryter på seg en klisterhjerne. Ikke minst er det en kjærlighetserklæring til Therese Bjørneboe: «Alt har med henne å gjøre. Alt avhenger av henne (...) Hun kjenner meg bedre enn noe annet menneske har kjent meg». Og lykken i tittelen, om den overhodet fantes i Solstads liv, må knyttes til henne.

Som roman betraktet er dette kanskje ikke all verdens, det er ikke en «På gjengrodde stier» eller «Den gamle mannen og havet», men vi som liker Solstad får vårt og har utbytte av boken, som også avrundes med en slags vri på Shakespeares «the rest is silence». Et verdig punktum for et stort forfatterskap.