Et dårlig svar på et av de største problemene vi står ovenfor

Den kriminelle lavalderen i Norge er på 15 år. Det vil si at om du bryter loven når du er yngre enn dette, kan du ikke bli straffet, uansett hvilket lovbrudd det er snakk om. Om du er 14 år, og tar livet av en person, får det nesten ingen konsekvenser.

Nye tall viser en økning av unge under den kriminelle lavalder som begår kriminalitet. Tall fra 2020 viser en økning av lovbrudd blant ungdommer under 15 år, en økning på hele 52 prosent siden 2015. Dette er selve beviset på at dagens system ikke fungerer. Vi vet at mange unge mellom 13 og 15 år blir rekruttert av kriminelle gjenger for å begå kriminelle handlinger. Nettopp fordi de ikke kan straffeforfølges eller straffes. Straff er tross alt både allmennpreventivt og individualpreventivt, også når det gjelder unge. Reaksjon på alvorlige lovbrudd må skje raskt. Med dagens lovverk er dette ikke mulig.

Dette handler også om forebygging. Regjeringen har prioritert ned Kristiansand og Agder. Eksempelvis i debatten om storbymidler, noe som betyr at Kristiansand og Agder ikke får de samme politiressursene som for eksempel Oslo. Regjeringen velger å ikke prioritere Sørlandet som en storby, til tross for at vi sliter med «storby» problemer som økende ungdomskriminalitet.

Da er spørsmålet til Mona og Arbeiderpartiet ganske klart: Hvis man ikke skal ha strengere straffer og ikke skal vi få storbymidler, hvordan skal man da ta kontrollen på økningen i ungdomskriminalitet? Vi må kalle en spade for en spade. Er du 14 år, og tar livet av en person, da burde du få fengselsstraff. Det er ikke lengre tilstrekkelig at barnevernet banker på døra. Dette handler om beskyttelsen av alle barn og unge. Forslaget handler ikke om å kaste ungdommer som stjeler sjokolade på butikken bak lås å slå, men om å kunne gripe inn i saker der det begås svært grove, kriminelle handlinger.

Det handler også om å beskytte allmennheten fra mennesker som gjentatte ganger bryter loven. At en 14-åring kan rane noen en uke, og være innblandet i knivstikking uken etter – uten at det får konsekvenser, er urettferdig. Det fratar den alminnelige innbyggeren tryggheten og sikkerheten i samfunnet. Alle er enig i at forebygging er svært viktig, men når ungdommer allerede har havnet utenfor, må det også finnes tiltak for å sanksjonere dem. Det har faktisk noe å si at andre unge ser at kriminalitet får konsekvenser.

Man forebygger ikke ved å utsette sanksjonene, men ved å sette dem inn når de trengs.