Meninger
Debattinnlegg
VG-kommentator Hanne Skartveit advarer Stortinget mot å gi funksjonshemmede det samme menneskerettslige vernet som kvinner og barn allerede har.
Forbundsleder, Norsk Forbund for Utviklingshemmede
For henne handler dette om prinsipper for maktfordeling. For oss handler det om retten til å ikke bli utsatt for ulovlig tvang.
I VG advarer Hanne Skartveit mot «rettsliggjøring» av politikken hvis Stortinget velger å
inkorporere FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i norsk lov.
Hun frykter at makt flyttes fra folkevalgte til domstoler.
Det er lett å advare mot rettigheter man selv tar for gitt.
Skartveits frykt for domstolsmakt fremstår både teoretisk og fjern for mennesker som daglig opplever at deres grunnleggende rettigheter blir overkjørt av nettopp de politiske og administrative organene Skartveit vil verne.
Politisk handlingsrom eller frihet til å krenke?
Skartveit er bekymret for politikernes handlingsrom. La oss se på hva dette
handlingsrommet brukes til i dagens Norge:
I Nordre Land kommune vil politikerne bruke rettsapparatet for å kaste ut tre utviklingshemmede mennesker fra deres egne hjem mot deres vilje, fordi kommunen vil spare penger.
I Østfold ble en 21 år gammel mann med autisme og utviklingshemming lagt i belter i seks uker fordi det kommunale botilbudet brøt sammen.
Ved Sørlandet sykehus avdekket Statsforvalteren nylig omfattende ulovlig tvangsbruk mot sårbare pasienter.
Dette er ikke unntak. Dette er hverdagen.
Når Skartveit advarer mot at domstolene skal få mer makt, advarer hun i praksis mot at disse menneskene skal ha et effektivt rettsvern mot overgrep begått av det offentlige.
Skartveit skriver at FN-komiteen tolker konvensjonen «svært romslig» og «aktivistisk», og at dette skaper uforutsigbarhet. Her konstruerer hun et skremmebilde.
La oss være tydelige: Norge er ikke bundet av FN-komiteens tolkninger i ett og alt.
Det gjelder uavhengig av om vi inkorporerer konvensjonen i menneskerettsloven eller ikke.
Det er norske domstoler som dømmer i Norge, og det er norske folkevalgte som vedtar lovene
våre, og det er politikere i kommunene som fortsatt vil måtte stå i harde prioriteringer.
Inkorporering betyr ikke at vi abdiserer til en komité i Genève, men at vi gir norske borgere et
verktøy for å sikre at norske myndigheter følger de forpliktelsene vi faktisk har påtatt oss.
Hvorfor skal vi ha et svakere vern?
Stortinget har for lengst inkorporert FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon i
menneskerettsloven. Ekspertutvalget som har utredet CRPD, konkluderer med at det er
vanskelig å begrunne hvorfor funksjonshemmede skal behandles annerledes.
Mener virkelig Skartveit at akkurat vår gruppe skal tåle mer maktmisbruk enn andre?
At hensynet til kommunalt selvstyre veier tyngre enn en utviklingshemmedes rett til
selvbestemmelse, når det ikke gjør det for kvinner og barn?
For oss i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er saken klar:
Dagens lovverk beskytter ikke våre medlemmer godt nok mot maktmisbruk og irreversible inngrep.
Inkorporering er ikke løsningen alene
Inkorporering av CRPD vil ikke, som Skartveit skriver, detaljstyre kommunebudsjetter fra en
rettssal. Men det vil sette en absolutt nedre grense for uverdig behandling.
Det vil tvinge kommunene til å tenke menneskerettigheter før de binder fast en 21-åring, eller tvangsflytter noen fra hjemmet sitt.
Vi i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er ikke naive.
Vi tror ikke at inkorporering av CRPD i menneskerettsloven løser alle problemer over natten. Men loven har en sterk normativ kraft. Det er en rettesnor.
Om Norge velger å holde CRPD utenfor menneskerettsloven, sender det et signal om at
våre rettigheter veier lettere enn hensynet til kommunal bekvemmelighet.
Hvis Stortinget følger Skartveits råd, velger de systemet foran mennesket. Det har vi gjort
lenge nok i Norge.

1 hour ago
1











English (US)