Endret rutine etter VG-sak: Enkelt søk avslører hyppig flytting

VG har fortalt om Tina, som flyttet 20 ganger fra hun var to til tolv år.

Fordi barnevernet ikke har ett felles datasystem der de kan overføre saker, opplevde Tina at undersøkelsene ble startet helt på nytt. Gang på gang.

Et slikt felles system finnes heller ikke i dag, selv om en rekke barnevernsledere krever det.

Barnevernet kan likevel hente inn opplysninger fra andre kommuner, selv om det ikke finnes noe register som viser om det har vært en barnevernssak der tidligere.

Barnevernstjenesten kan også sjekke folkeregisteret folkeregisteret Et nasjonalt register i Norge som inneholder opplysninger om alle personer som bor i landet, som adresser og sivilstatus.for å se om familien har flyttet hyppig.

Varierer mellom kommunene

Men det er opp til den enkelte tjenesten hvor grundig de sjekker flyttehistorikk og hva de henter inn.

VGs kartlegging viser at dette varierer mellom kommunene.

Noen har en fast rutine på å sjekke flyttehistorikk i alle saker. Andre gjør det først når de ser at bekymringen er alvorlig.

– Jeg har aldri vært med på at man ikke har gjort det. Det er helt naturlig at man gjør sjekker folkeregisteret. Det er en del av rutinen, sier barnevernsleder i Vestby, Karen Tanum.

Heidi Bordi, barnevernsleder i Ås, sier:

– For å åpne sak, må du sjekke folkeregisteret for å sjekke at familien faktisk bor i kommunen. Men hvor aktivt man forholder seg til flyttehistorikken, og hvor grundig arbeidet er rundt det, er nok ulikt.

Heidi Bordi, barnevernsleder i Ås, Foto: Annemor Larsen / VG

– Informasjon kan forsvinne

Stavanger kommune opplyser at det tidligere ikke var fast rutine å sjekke flyttinger i folkeregisteret.

Barnevernsleder Marie Therese Thesen sier til VG at hyppige flyttinger er en kjent risikofaktor. Etter at VG tok kontakt har barnevernet i Stavanger derfor gjort det til fast rutine å sjekke flyttehistorikken.

– Henvendelsen fra VG gjorde at vi så at dette var både nyttig og enkelt å innføre som rutine, sier Thesen.

Hun tror ikke rutinen vil redde barna som flyttes mellom kommuner eller til utlandet, men:

– Det kan ha noe å si for hvor grundig kartleggingen vår av barnets situasjon blir. Når barn og foreldre har bodd i mange ulike kommuner, kan viktig informasjon forsvinne på veien og medføre at det ikke settes inn tiltak tidlig nok, eller tunge nok tiltak.

Marie Therese Thesen

Stavanger kommune

Når de i folkeregisteret registrerer antallet flyttinger, og hvilke kommuner familien har bodd i, blir det også enklere å hente informasjon fra andre kommuner barnet har bodd i.

– Vi innhenter også informasjon fra tidligere barnevernstjenester i andre kommuner der vi vurderer det er nødvendig, sier hun.

Thesen oppsummerer:

– Å sjekke flyttehistorikken kan bidra med noe veldig konkret på om familien har flyttet mange ganger – og hjelpe oss med å forstå hva dette har å si for barnet.

– Andre barnevernstjenester bør også vurdere å innføre dette som en fast rutine.

Ingen plikt til å sjekke

Bufdir svarte i sommer at barnevernstjenestene ikke har noen plikt til å sjekke flyttehistorikk i alle saker man får bekymringsmelding om:

– Dette må vurderes i hver enkel sak. Det er ikke kapasitet til å sjekke alt i alle saker, sa divisjonsdirektør Tove Bruusgaard.

– Finnes det noen krav til hva man må undersøke av historikk i saker for å avdekke familier som har flyttet hyppig eller vært i kontakt med mange tjenester før?

Bruusgaard viste til juridisk avdeling i Bufdir som svarer at meldinger fra en annen barnevernstjeneste skal følges opp på samme måte som andre bekymringsmeldinger.

– Barnevernstjenesten har tilgang til folkeregisteret, og når de mottar en bekymringsmelding vil det være forsvarlig saksbehandling at de sjekker opplysninger i folkeregisteret, og da vil de blant annet kunne se hvor barnet tidligere har bodd.

Tove Bruusgaard i Bufdir. Foto: Annemor Larsen / VG

– Hvis det åpnes undersøkelse, vil det være aktuelt å undersøke om det har vært barnevernssak i tidligere bostedskommuner.

Det mest krevende i flyttesaker er ofte å bygge en god relasjon til den familien man prøver å hjelpe, sier Bruusgaard:

– Det er mange foreldre som sliter i livene sine, som også har egne dårlige erfaringer med hjelpetjenester. Kanskje har de selv hatt med barnevernet å gjøre i sin barndom eller de har lite tillit til offentlige hjelpere. Da begynner man litt på minussiden og det kan ofte tid å komme i posisjon til å hjelpe.

– Hvis det er en familie som flytter ofte, må den prosessen begynne på nytt, mange ganger. Det øker risikoen for at barn lever i vanskelige situasjoner lenger.