Er vi forberedt på at trusler kan komme fra havet – i form av små, billige og nesten usynlige droner?

Men i en tid der teknologien endrer krigens natur raskere enn politiske systemer og beredskapsplaner rekker å følge med, er det grunn til å stille et ubehagelig spørsmål: Er vi godt nok forberedt på at trusler kan komme fra havet – ikke i form av krigsskip eller missiler, men i form av små, billige og nesten usynlige droner?

Dette er ikke science fiction. Det er realiteten i moderne konflikt.

En ny type våpen

De siste årene har verden sett hvordan relativt enkle droner kan få strategisk betydning. Små ubemannede systemer – enten flygende eller maritime – kan bygges billig, operere autonomt og ha en rekkevidde som tidligere var forbeholdt militære plattformer til milliarder av kroner.

Slike systemer er ikke nødvendigvis avanserte. Men de har én egenskap som gjør dem farlige: de kan brukes asymmetrisk.

Det betyr at en aktør ikke trenger å være militært like sterk som motstanderen for å skape betydelig skade. En håndfull relativt rimelige systemer kan potensielt true kritisk infrastruktur dersom de brukes smart, koordinert og uforutsigbart.

For Norge er dette særlig relevant.

Verdens lengste kystlinje – og kritisk infrastruktur

Norge har en av verdens lengste kystlinjer. Langs denne ligger noen av Europas viktigste energianlegg: olje- og gassinstallasjoner, terminaler, rørledninger, raffinerier og havner.

Disse installasjonene er teknologisk avanserte, men de er også sårbare på en helt annen måte enn militære mål.

De ligger ofte langt fra land. De er designet for effektiv drift – ikke nødvendigvis for å møte små, autonome trusler fra luft eller sjø. Og de er avhengige av kontinuerlig drift.

Et avbrudd kan få konsekvenser langt utover Norge.

Europa er i dag mer avhengig av norsk energi enn på lenge. Det betyr at en hendelse på norsk sokkel ikke bare vil være et nasjonalt problem – det kan få geopolitiske ringvirkninger.

Havet er åpent

En annen realitet er at havområdene rundt Norge er åpne.

Handelsfartøy fra hele verden seiler langs norskekysten. Tankskip, containerskip, forskningsfartøy og fiskefartøy passerer daglig. Det er en del av internasjonal sjøfart – og en grunnleggende forutsetning for verdensøkonomien.

Men denne åpenheten betyr også at plattformen for potensielle trusler allerede finnes der ute.

Et skip trenger ikke være militært for å kunne være en plattform for teknologi. Moderne droner kan være små. De kan fraktes i containere. De kan monteres raskt. De kan operere autonomt eller fjernstyres.

De kan også være vanskelige å oppdage før de allerede er nær målet.

Radarens blindsoner

Tradisjonelle luftovervåkingssystemer er i stor grad utviklet for å oppdage store, raske objekter – kampfly, helikoptre og missiler.

Små droner er en annen kategori.

De flyr lavt. De beveger seg saktere. De kan ha svært liten radarsignatur. Noen kan til og med operere i svermer.

Dette skaper et fenomen forsvarseksperter ofte omtaler som en deteksjonsgråsone: objekter som er for små eller uforutsigbare til at klassiske sensorer alltid fanger dem opp i tide.

Det betyr ikke at Norge står uten beskyttelse. Men det betyr at trusselbildet endrer seg raskt.

Sabotasje i skyggen av teknologi

Vi trenger ikke gå langt tilbake i tid for å se hvor sårbar kritisk infrastruktur kan være. Sabotasjen mot gassrørledningen i Østersjøen i 2022 viste hvor vanskelig det kan være å beskytte store energisystemer – selv i europeiske farvann. Den hendelsen skjedde under havoverflaten. Men teknologiutviklingen peker i flere retninger: luft, overflate og undervann.

Fellesnevneren er at små, ubemannede systemer blir stadig mer tilgjengelige.

Spørsmålene vi bør stille

Dette betyr ikke at Norge står forsvarsløst. Men det betyr at vi bør stille noen ærlige spørsmål – før en hendelse tvinger oss til det.

• Har vi sensorer som er tilpasset små droner – ikke bare fly og missiler?

• Finnes det tilstrekkelig overvåking rundt offshoreinstallasjoner?

• Er det klare prosedyrer for rask respons dersom en ubemannet trussel oppdages?

• Har energisektoren og Forsvaret tilstrekkelig samordning i et slikt scenario?

• Og er vi forberedt på at trusselen kan komme fra sivile plattformer på havet?

Dette er ikke spørsmål som bør skape frykt. Men de er nødvendige i en verden der teknologi senker terskelen for hva enkeltaktører kan gjøre.

Hva kan gjøres?

Mange land arbeider nå aktivt med mottiltak mot droner, ofte kalt counter-UAS.

Dette kan inkludere:

• bedre radarsystemer som er spesialisert på små objekter

• passive sensorer som oppdager radiosignaler eller motorstøy

• elektronisk jamming som forstyrrer styringssignaler

• mobile forsvarssystemer rundt kritisk infrastruktur

• bedre overvåking av skipstrafikk i nærheten av sårbare installasjoner

Like viktig er samarbeid mellom sivile og militære aktører. Olje- og gassnæringen, Kystvakten, Forsvaret, politiet og etterretningstjenestene må ha felles situasjonsforståelse.

Beredskap handler om å tenke før det skjer

Norsk oljehistorie er full av teknologisk innovasjon. Vi har utviklet noen av verdens mest avanserte offshoreinstallasjoner.

Men beredskap er ikke bare teknologi. Det handler også om å stille de riktige spørsmålene i tide.

Den moderne sikkerhetsutfordringen er ikke nødvendigvis store militære angrep. Den kan være små, målrettede hendelser designet for å skape usikkerhet, økonomisk skade eller politisk press.

Derfor bør vi diskutere dette åpent.

Ikke fordi Norge står i akutt fare – men fordi den beste beredskapen alltid starter med erkjennelsen av at trusselbildet er i endring.

Og langs verdens kanskje mest ressursrike kystlinje har vi ikke råd til å være et skritt bak teknologien.