«Er pappa død?»

1 day ago 6

Sjokket, fortvilelsen og panikkangsten.

Merete Arnholt (42) husker følelsene som om det skulle vært i går.

Telefonen fra svigerfar, der han forteller om en ulykke og spør om hun har hørt fra Espen; hans sønn, hennes samboer og far til de to barna Mats og Sarah.

Linjen er dårlig. De legger på. Hun forstår at noe fryktelig har skjedd.

– Så gikk jeg inn på nettsiden til Bergens Tidende. Da skjønte jeg at han var død.

Dagen før i det nordlige Nordsjøen. Det er grytidlig morgen.

Tobarnspappa Espen Samuelsen, feltingeniør, våkner opp i den hvite boligblokken som balanserer på en betongsøyle som stikker 145 meter ned i det kalde og dype havet – olje- og gassplattformen Gullfaks B.

Torsdag 28. april 2016 er ikke en hvilken som helst dag. Det er Espens 35-årsdag.

På bursdagen sin gjør han seg klar til et nytt tolvtimersskift.

Det er den mekaniske delen av jobben som ligger hjertet hans nærmest. Ut på dekk og rigge utstyret for brønnintervensjon.

Det er vanskelige tider i oljebransjen. På to år har oljeprisen stupt fra 100 dollar til 30 dollar per fat. Det er lav aktivitet, usikkerhet og store omstillinger – dette er de tøffeste årene siden finanskrisen.

Derfor har Espen sagt ja til en ekstra på-periode i en av friukene sine.

– Jeg vet at han hadde hatt kjempedårlig samvittighet hvis han visste hva han utsatte oss for,
det er jeg helt sikker på. Han hadde dårlig samvittighet hver gang han reiste ut, men han visste at jeg klarte meg, og han visste at han kom hjem igjen, sier Merete i dag.

Espen skulle egentlig ikke ha vært langt til havs på bursdagen sin, men så skjer det likevel noe denne dagen som rører ham dypt.

Idet han åpner Messenger-meldingen fra familien, ser han en video av barna som har pyntet seg – og så hører han dette:

Trykk på symbolet nede til høyre for lyd.

Den vennlige kjempen. Det er sånn Espens kollegaer liker å omtale ham.

Sterk. Litt stille og veldig stødig. En hjelpsom kar med skarpe observasjoner og alltid et hyggelig smil på lur.

28. april 2016 er det fire dager siden han fløy ut offshore. Der ute er Espen en del av noe større.

Gullfaks-feltet han jobber på disse dagene, tilhører ryggraden i norsk oljehistorie og er et av Norges mest lønnsomme industriprosjekter.

Mandag 25. april tar Espen nok et farvel med barna Sarah og Mats og samboer Merete på trappen utenfor familiehjemmet på Søfteland sør for Bergen.

Espen snakket alltid om familien sin der ute på plattformene. Alle kjente han som en familiekjær mann.

Denne gangen liker ikke Sarah, som nettopp har fylt seks år, at pappa må dra fra dem igjen.

«Pappa, hvorfor må du reise?» spør hun, ifølge mamma Merete.

Og da svarer han: «Men jeg må reise på jobb og tjene penger, så vi kan reise på ferie.»

– Jeg kjenner at jeg får gåsehud, sier Merete i dag.

– For det er litt sånn vi gjør i det store samfunnet. Vi jobber og strever, og så – ja, så var det sånn det gikk.

Espen Samuelsen skulle egentlig reise hjem fra Gullfaks B over helgen – på mandag 2. mai.

Men allerede fredag 29. april 2016 blir han avløst av en kollega i brønnservice-selskapet Welltec, der han jobber. Super Puma-maskinen som en drøy time tidligere har tatt av fra Flesland lufthavn, lander på helikopterdekket som svever 70 meter over havoverflaten ute i Nordsjøen.

Espen har tatt på seg overlevingsdrakten og bærer bagasjen sin opp på helidekket, går inn og finner seg et sete for å fly hjem fra jobb. Dette er hverdagen for norske oljearbeidere.

Været er pent. Sikten god. Det er en fin vårdag på Vestlandet.

50 minutter senere skal de lande på Flesland flyplass. Derfra skal Espen rett i barnehagen for å hente Mats og Sarah.

Han har meldt til Merete at han er hjemme klokken 13.

Klokken er fem på tolv fredagsformiddagen. På den lille øya Turøy nord på Sotra har besteforeldrene Anton Magne Turøy og kona Sigrunn tatt med seg barnebarnet på fire år på hans første bobiltur.

De har parkert bilen og er på vei over broen til øya der bestefars barndomshjem er, da de hører smellet i luften.

Øyenvitner og naboer filmer samtidig det helt uvirkelige:

Helt uten forvarsel løsner hovedrotoren fra helikopteret 2000 fot over bakken. Den tar fart i luften og flyr sin helt egen vei.

Fra kjøkkenvinduene ser folk helikopteret ta fyr i luften, før det faller som en stein og styrter på en holme, bare noen få hundre meter fra dem.

Vrakdeler spres over et stort område, før det knuste helikoptervraket glir ut i vannet.

Omtrent samtidig lander helikopterets hovedrotor på en naboøy 550 meter unna.

Svart røyk stiger til værs. Ekteparet Anton Magne og Sigrunn løper for livet bort fra infernoet.

Så blir alt stille.

13 mennesker mistet livet momentant i de sekundene. To piloter og elleve oljearbeidere på vei hjem fra jobb.

En av dem var Espen – den yngste av de tolv mennene om bord – i det som er en av oljehistoriens verste ulykker.

Ti år har nå gått. Mange av dem som opplevde katastrofen tett på, orker ikke lenger snakke om den.

Men noen åpner opp. En av dem er Einar Torsvik (69) fra Askøy.

Den nå pensjonerte offshorearbeideren, som de senere årene har flyttet til Turøy, var hos fetteren sin i Turøys nabobygd Vik da han hørte smellet fra ulykken.

De to kastet seg i en rib og vrengte av gårde i 60 knop, etter å ha mottatt alarmen fra Øygarden brannvesen. Synet som møtte dem, var gruoppvekkende. Einar hadde ventet å se noe helt annet; det han tenkte var en kontrollert øvelse.

– Det var bare en gedigen flamme over hele Skitholmen da vi kom dit. Så det var ikke mer liv å hente der, minnes Einar Torsvik i dag.

– Jeg kjente på tomhet. Skuffelse og tomhet. For jeg hadde forventet å finne noe annet. Vi plukket jo opp disse delene vi fant, bagasje og menneskedeler, og var veldig opptatt av å få det opp av sjøen. Vi var drevet av sjokk.

På Sotra og Øygarden lensmannskontor hadde politioverbetjent og vikarierende lensmann Per Algrøy akkurat åpnet matpakken med brunost-brødskiven da alarmen gikk.

Han kastet seg i bilen med en kollega. Kvart over tolv var de fremme ved broen over til Turøy og holmen der røyken steg til himmelen. Katastrofen har rammet lokalsamfunnet deres.

– Folk var veldig stille, egentlig. Men preget, ja, minnes Algrøy, som i dag er pensjonert politimann og jobber på et omsorgstiltak.

– Det var sterke reaksjoner. Jeg har svigerforeldrene mine på Turøy. Svigerfar og svigermor satt ved kjøkkenbordet. De hørte et smell, og de hørte helikopteret kom. Svigerfar gikk ut og så helikopteret styrte, forteller Algrøy.

– Det er jo sterke inntrykk, selvsagt.

Fredagsmorgenen for ti år siden hadde tobarnsmamma Merete levert en eksamensoppgave.

Hun videreutdanner seg i veiledning i jobben som omsorgsarbeider, med barn som spesialfelt.

Så kjørte hun Sarah og Mats til barnehagen på Søfteland sør for Bergen, før hun dro på et jobbarrangement på Askøy.

Der fikk hun den urovekkende telefonen fra svigerfar.

– Jeg visste at Espen skulle lande fem over tolv, og at han skulle rett i barnehagen og hente barna. Jeg tenkte: «Hva gjør jeg med dem nå?»

En venninne ringte mannen sin, som jobbet med HMS i et offshoreselskap.

– Han sa jeg måtte forberede meg på det verste, minnes Merete.

Fem minutter senere fikk hun en oppringning fra Espens arbeidsgiver, brønnboringsselskapet Welltech.

– De sa at Espen hadde gått om bord på det helikopteret, og at det hadde vært en ulykke.

Merete ventet mannen sin hjem fra jobb, og de skulle feire bursdagen hans. Hun var 32 år, med to barn på fire og seks år.

– Så jeg ble egentlig bare mer og mer urolig og rastløs.

Hun dro til pårørendesenteret og fikk en venninne til å hente i barnehagen. Det hadde aldri skjedd før at de var blitt hentet av noen andre enn mamma eller pappa.

Merete tenkte at hun måtte komme seg fra pårørendesenteret og til ungene for å fortelle.

– Jeg ble kjørt av en av de ansatte fra Welltec, for jeg fikk jo ikke lov til å kjøre selv. Jeg husker at jeg fikk panikkangst i bilen.

Plutselig ble hun så tørst, og så fikk hun fysiske reaksjoner.

– Og det var ikke én tåre. Det var bare ren logistikk og planlegging av hvordan vi skulle få i hop denne ettermiddagen og kvelden.

Merete og barna kom hjem. Med seg hadde de en kollega fra Espens arbeidsgiver.

Det er nå tiden fryser.

Merete vil gjerne at barna skal få vite så fort som mulig.

Hvordan skal de si det?

– Nei, det var jo veldig vanskelig. Kollegaen til Espen var veldig flink, men selvfølgelig veldig spent. Han ikke hadde formidlet noe sånt før.

Etter hvert overtar Merete praten med barna.

«Sant, dere husker at pappa skulle komme hjem i dag? Husker dere at han skulle hente dere i barnehagen? Men så er det sånn at det ble en ulykke ...»

Merete forteller at pappas helikopter har falt ned.

«Hva tror dere skjer da, når et helikopter lander på et fjell?»

Da spør Sarah på seks:

«Er pappa død?»

– Så sa jeg at pappa var død. Sarah ble så lei seg at hun begynte å gråte.

Lillebror Mats er for liten til å forstå. Han løper opp i stuen og roper: «Pappa min er død!»

Mats lurer på om pappa kanskje er på jobb, eller kan han være i garasjen?

Merete forsøker å forklare.

«Nei, han er ikke på jobb, og han er ikke i garasjen. Han er død.»

Denne mørke fredagen får Erik Tefre Skifre en oppgave han aldri har hatt, hverken før eller siden:

Å finne mannskap, utstyr og 13 bårebiler som kan stille på Flesland flyplass utenfor Bergen.

Til en hangar her har Forsvaret fraktet de 13 omkomne fra Turøy i helikopter.

Gravferdskonsulent Skifre jobber i Hauglandshella begravelsesbyrå, som er kontaktbyrå for politiet.

Synet som møter ham og de andre i hangaren, glemmer ingen.

– Å oppleve så mange som har omkommet i samme ulykke, er en kjempesterk opplevelse. Det er på ingen måte hverdagskost. Det håper jeg ikke det skal være for noen, hverken i en blålysetat eller i begravelsesbyrå.

I det skumringen faller på, beveger 13 hvite kors på toppen av 13 bårebiler seg sakte langs veien fra flyplassen til Gades Institutt på Haukeland sykehus, der de rettsmedisinske obduksjonene skal gjennomføres.

Erik Tefre Skifre kjører først i kortesjen. Det han husker best, er:

– Det var nok stillheten oppi det hele. Dette er sent i april, så det er skumring, men det er ennå lyst. Så to momenter: lyset og den påtagelige stillheten. I båretransporten opplevdes det som om at denne kortesjen var alene på veien, sier han i dag.

– Det er en følelse som jeg ikke kommer til å glemme.

I minuttene og timene etter sjokket blir tilværelsen til uovervinnelig sorg for alle dem som har mistet en av sine.

På pårørendesenteret søker fortvilte ektefeller, barn, foreldre, søsken og besteforeldre sammen.

Lørdagen kommer statsminister Erna Solberg og kronprinsparet for å møte familiene som har mistet sine.

Ulykken regnes som en nasjonal katastrofe.

På pårørendesenteret den dagen er også Merete, Sarah og Mats.

Merete kjenner på det allerede da. Hun er nødt til å holde seg sterk.

– Da måtte jeg være mor, alle andre var jo i sorg. Så vi gikk på en måte bare inn i en overlevelsesmodus, forteller hun.

– Den første dagen tilbake med barna i barnehagen, der var det jeg som måtte stå på bena – for der var det ene øyet etter det andre vått. Da måtte jo mine øyne være tørre for barna sin del. Når vi møtte folk på butikken, rant tårene deres da de så oss. Da måtte jo jeg ... det var ikke plass til mine tårer. Slik var det den første tiden, den første måneden, det første halve året.

På Turøy var tiårsdagen for ulykken denne uken.

Den som for alltid satte øysamfunnet med kun litt over 100 innbyggere på kartet.

En stor granittstein fra lokalmiljøet i Øygarden bærer 13 minneplaketter med navnene til tolv menn og én kvinne som omkom på holmen rett utenfor.

Den forblåste vårdagen VG er på besøk, klamrer 13 frosne hvite roser seg til hvert sitt navn i steinen.

Helikoptrene med oljearbeidere fra Nordsjøen haster forbi på himmelen over oss.

På toppen av minnesmerket som er laget av Os-kunstneren Arne Mæland, står et hus med 13 vinduer i gull. Huset symboliserer trygghet og et sted for gode minner.

Vinduene er som lysglimt – alltid tent for hver og en av de omkomne.

Når så mange dager er gått, så mange år etter ulykken – er Merete krystallklar på én ting.

– Espen var min store kjærlighet. Det kommer han alltid til å være.

Det var ikke dette livet hun så for seg da hun ble forelsket i Espen, etter det aller første stevnemøtet deres på Café Opera i Bergen i 2005.

Hun vet akkurat hva hun falt for:

– Han var så rolig, oppmerksom og trygg i seg selv.

Det store savnet – og en fremtid som enke og alenemor til to, i en alder av 32 år.

Kunne hun tillate seg å håpe på noe mer enn å leve et liv i skyggen av sorgen?

Svaret var lenge nei. Men uten forvarsel skjedde det noe som skulle snu opp ned på tilværelsen for både Merete og barna hennes.

Read Entire Article