Er markagrensen blitt en «hellig ku»?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nordahl Grieg skrev i 1936 det kjente diktet «Til ungdommen», med blant annet dette verset: «Ubygde kraftverker, ukjente stjerner – skap dem, med skånet livs dristige hjerner!» De unge i 1936 «skapte» etter krigen store kraftverk i Hallingdal og i Gudbrandsdalen, slik at drabantbyene som etter hvert kom opp i Oslo øst, kunne fyres opp med mye strøm og lite olje.

Nå går det vel an å oppfordre de unge til å bygge flere boliger, særlig i Oslo, for å dekke et viktig behov der, så boligprisene synker tilbake til et rimelig nivå, og til og med sykepleiere får råd til å kjøpe egen leilighet. Dette er dessverre urealistisk så lenge «trang» markagrense – i stor grad – fungerer som «tvangstrøye» for denne byens videre utvikling.

Østensjøvannet i Oslo øst var sentral del av verneverdig natur- og kulturlandskap, men det er nå «omringet» med drabantbyer. Viktige verdier er likevel bevart, ved at betydelige arealer ved det vannet fortsatt er åpne og i stor grad fungerer som parker.

Bogstadvannet i Oslo vest er sentral del av verneverdig natur- og kulturlandskap der. Kan det bygges opp en drabantby eller to også i Sørkedalen, hvis betydelige arealer langs elven der og ved det vannet henholdsvis opparbeides og bevares som parker?

Betaler dagens unge for høye priser på et «overopphetet» boligmarked fordi markagrensen er blitt «hellig ku» for byens politikere? Er det rimelig at en stor del av arealet i Oslo kommune fortsatt skal være granskog, når boligbyggingen er nede på et lavmål – hovedsakelig fordi det er for små arealer disponible for dette viktige formålet?

Jo Heringstad

Pensjonist og samfunnsdebattant