Er kosmetisk medisin en faglig verkebyll som bør tas hull på?

Kan litt etikk, aldersgrenser og markedsføringsregler gjøre kosmetikk til god medisin – eller medisin i det hele tatt? spør innleggsforfatterne, som ønsker at Legeforeningen skal ta stilling. Foto: Pavlovich Viktor, Shutterstock/NTB

Eller er den en faglig verkebyll som bør tas hull på?

Legeprofesjonens integritet står på spill.

Kosmetisk virksomhet er spydspissen i en utvikling der medisinen endrer sin rolle i samfunnet mot «forbedring» av mennesker. I en tid med mye mistillit til institusjoner, inkludert medisinen, er det kritisk viktig å opprettholde tillit – for på sikt å kunne gjøre livsviktige oppgaver.

Legeprofesjonen er i en spesiell «bukken og havresekken»-posisjon: Den kan definere sitt eget marked ved å bestemme hva som er et medisinsk anliggende.

Profesjonsetikk handler om å sette grenser for hva leger skal gjøre. Det handler om å balansere hva folk ønsker og vil betale for, opp mot nytte, skadevirkninger og samfunnskonsekvenser. Her er skillet mellom sykdom og ikke sykdom sentralt. Kosmetisk medisin bryter med dette skillet ved å lage et omfattende begrepsapparat med «diagnoser» på siden av det medisinske. Dette har vi belyst i en forskningsartikkel i tidsskriftet Michael og en kronikk i Aftenposten.

Legeforeningen burde ta stilling, skrev vi: Er det god medisin?

Feltet strever med begrunnelsen

Et debattinnlegg fra plastikkirurg Kenneth Chiu illustrerer hvor vanskelig det er for feltet å begrunne egen virksomhet.

Chiu mener at vi blander høyverdig rekonstruktiv plastisk kirurgi (for eksempel etter brannskader) med kosmetisk medisin. Men vi utelukket systematisk tilstander med medisinsk indikasjon (der sykdom eller skade ligger til grunn) fra vår analyse. Å drive med det ene rettferdiggjør heller ikke det andre.

Feltet gjør «åpenbart» mer nytte enn skade, mener Chiu videre. Men en kronikk av psykologprofessor Silje Reme om skadevirkninger av kosmetiske operasjoner viser at dette er høyst uklart.

Spørsmål til Legeforeningen

At Legeforeningen uttaler seg i et debattinnlegg 25. mars, setter vi pris på. President Anne-Karin Rime og fagstyreleder Ståle Sagabråten viser til at Legeforeningen deltar i et pågående arbeid med å revidere Verdens legeforenings (WMA) policy på feltet. Dette kan være en anledning til tydelig og velbegrunnet å ta stilling.

Rime og Sagabråten skriver at Legeforeningen er bekymret for usunne kroppsidealer og vil ha strengere regulering. Men de er samtidig opptatt av at kosmetisk behandling skal ha «høy faglig og etisk standard» og «høy faglig integritet».

Dette kan leses som at Legeforeningen velsigner kosmetisk medisin, gitt visse faglige og etiske kriterier. Og da er vi fremme ved kjernen, og kan spørre:

• Hva mener Legeforeningen med «høy faglig og etisk standard» og «integritet» her?
• Når er denne typen praksis likeverdig med det leger ellers gjør, og som bygger opp profesjonens tillit?
• Om man ikke skal la kommersielle interesser påvirke medisinske vurderinger, er ikke det i denne konteksten som en selvmotsigelse?
• Man kan forsøke å sminke kosmetisk medisin med litt etikk, aldersgrenser og markedsføringsregler, men gjør det egentlig kosmetikk til god medisin – eller medisin i det hele tatt?

Vi oppfordrer Legeforeningen sentralt til å gå flere runder her.

Tydelig fra underforening

Norsk forening for allmennmedisin (NFA), Legeforeningens største underforening, har tatt et klarere standpunkt. Den publiserte i januar en egen uttalelse til WMA. Der anbefaler NFA at verdensorganisasjonen klart fraråder at leger utfører kosmetisk behandling uten medisinsk indikasjon.

NFA vil med dette eksplisitt «opprettholde helseprofesjonenes integritet»: «Kosmetisk virksomhet uten medisinsk eller tannlegefaglig indikasjon er ikke forenlig med god profesjonell praksis og burde ikke bli tilbudt av leger eller annet autorisert helsepersonell.»

Begrunnelsen er at det «forsterker urealistiske kroppsidealer og kan føre til skade på både individuelt og samfunnsmessig nivå. Helsepersonell innehar en unik posisjon av tillit, og deres involvering i kosmetisk behandling kan ufrivillig legitimere prosedyrer som medisinsk nødvendige».

Hvorfor skal Legeforeningen se annerledes på det? Kommer egentlig kosmetisk medisin noen gang til å bli god medisinsk praksis, eller er det en faglig verkebyll som ikke går vekk, men fortsette å vokse? I så fall hjelper sjelden sminke.