Er Kina i en særstilling?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kommentator i Aftenposten Frank Rossavik skriver godt om dilemmaene i sin private boikott av kinesiske varer i Aftenposten 20. juli. Det er få uproblematiske land i verden, men han mener Kina er i en særstilling. Kina kritiseres med rette på områdene demokrati, menneskerettigheter, frigjøringskamp, miljøkamp og arbeidsrettigheter. Men er Kina i en særstilling?

I et «Vesten mot resten»-perspektiv vil nok «resten» heller peke på USA. USA er også base for multinasjonale selskaper med tilsvarende problematiske bidrag. Det er like stor grunn til ubehag når man kjøper en Chiquita-banan fra United Fruit Company som en bordtennisball fra Kina.

Å drive privat utenrikspolitikk er altså komplisert. Et bra sted å få hjelp, er fra FN og andre som er relativt frittstående med tanke på stormaktsinteresser. De peker på ett land som nå står i en særstilling som boikottmål, nemlig Israel.

I et vedtak i Knesset 17. juli sier Israel åpent at de, i strid med internasjonal lov, anser de okkuperte palestinske områdene som en del av Israel. Fordømmelsen av Israel fra FN og andre er kraftig. I tillegg til grove overgrep mot palestinerne gjennom 75 år er Israel storeksportør av overvåkingsteknologi til en rekke autoritære land, inkludert Kina.

Boikott er et av de viktigste ikkevoldelige midler som kan brukes for å legge press på stater som ignorerer internasjonal lov. Det kan være alt fra forbrukerboikott, slik Rossavik praktiserer, til press på oljefondet for å trekke seg ut. Palestinerne har lansert en global kampanje kalt «Apartheidfrie soner» der bedrifter og organisasjoner kan slutte å kjøpe israelske varer og bli en apartheidfri sone.

Slik blir små private initiativ synlige som en slagkraftig global kampanje i et kart på nettet. I Norge er det nå mer enn 200 apartheidfrie soner.

Arngrim Ytterhus

Medlem, Palestinakomiteens BDS-utvalg